Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Renessansen i Italia
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Gjenopdagelse av oldtiden.
233
kjente, Kvintilian, en rekke verker av Cicero. De blev straks
skrevet av på nytt, og da boktrykkerkunsten kom fra Tyskland, blev de
trykt. Landflyktige grekere kommer til Italia nu da tyrkernes
erobring skrider frem, og de lærer italienske lærde det greske sprog,
og bringer med sig greske håndskrifter fra oldtiden. Men latin fører
dog forsætet i renessansens oldtidsverden. Italienerne følte sig som
romernes ætlinger. Den latinske oldtidsånd biir for dem den edleste
menneskelighets ånd, og oldtidsforskerne kalier sig for humanister.
De kjenner ikke bare oldtiden, de forstår å rense oldtidens tekster
for middelalderske avskriveres feil; deres kunst består i skuffende å
gjengi oldtidens stil. Ciceros runde og festlige perioder biir deres
ideal. Mange bøier sig slavisk under denne stiltvang, men der er
skribenter og diktere som har innforlivet sig helt i oldtiden, så de
tvangfritt lar sine tanker og stemninger komme tilorde i oldtidens
uttryksform. Humanisten Giovanni Gioviano Pontano (1426—
1503) skriver således latinske dikt, idylliske naturskildringer fra hans
hjem i Neapel; de er blitt kalt for de vakreste dikt i hele
århundrets poesi. Og ved oldtidens hjelp reiser tidens tankeverden sig,
fri for de bånd hvormed middelalderen hadde bundet sinnene. Ganske
visst trer de sjelden i opposisjon mot kirken, men de ser bort fra
dens bud og dens lære. Kirkens menn biir også med i bevegelsen.
Humanistene blir høie geistlige, ja, de kommer op på pavestolen.
Den første humanistiske pave Nikolaus den 5te grunner ved
1400-tallets midte det vatikanske bibliotek. Renessansens menn handler
som det passer dem i øieblikket, uten å la sig hindre av religiøse
eller moralske hensyn, laster og lettsinn tar overhånd. Men
samtidig vekker og løfter idealene fra oldtiden deres ånd. Og hos de
beste synes det høieste å kunne forene oldtidsånd med kristendom.
Marsiglio Ficino (1433—99), en florentinsk humanist, blev Platons
forkynner, Platons gud er den samme som kristendommens gud, i
åndelig kjærlighet, i platonisk Eros, skal vi løfte vårt sinn og
forene vårt vesen med guddommen. Høidepunktet i denne bevegelse
når den unge fyrstesønn Giovanni Pico della Mirandola (1463—
1494). Han utvidet synskretsen til Østerland, han studerte hebraisk,
det gamle testamente og de jødiske tenkere som hadde fortolket det.
Og med ungdommens løftning — han døde bare 24 år gammel —
vilde han forene alt dypt og skjønt, forene Platon og Aristoteles med
kristendommen, og så igjen disse med Østerlands visdom og med
alle tiders mystiske viden. I en herlig tale om „Menneskets
verdighet" lar han Gud si til Adam: „Jeg skapte dig hverken himmelsk
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
