Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Renessansen i Italia
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
240
Renessansen i Italia.
Pietro Aretino. Maleri av Tizian (1480 — 1576).
karakterer, han
opdaget samfundenes
retninger i
organisasjon og i
interesser, han „veiret
folkeånd". Men
han blev satt ut av
spillet. Så
fordypet han sig i Roms
historie, han skrev
sine betraktninger
over Livius’ første
10 bøker. Der var
Livius bare
anledning for moderne
teoretiske
betraktninger over en
republikks
statsordning og dens
vekst. Samtidens
statsliv var det
som drog ham, og
så skrev han sin
geniale lille bok
„Fyrsten" (Il principe). Han talte avvisende om de eldre
idealistiske mønsterbøker om fyrstenes kali. Her var det politikeren
i renkultur som førte ordet. Fyrstens opgave var makten, først å
vinne makten og så å hevde makten. Og ubønnhørlig nøkternt, klart,
konsekvent utvikler han alle følger. Fyrsten måtte ha sin egen hær,
leietropper dudde ikke, hjelpetropper var ennu verre. Fyrsten måtte
ikke være ødsel og heller ikke bløthjertet; han måtte styre med fast
hånd. Disiplin i hæren fikk man bare ved grusomhet. Han måtte
ikke la sig lede av religiøse hensyn, han måtte — utvikler
Machiavelli — ikke betenke sig på å bryte sitt ord. Men samtidig måtte
han skaffe sig ord for å være ordholden og religiøs. Og øvet han
gavmildhet, skulde det være i stor stil, så at folk talte om det. Så
opfordrer han til slutt den Mediceer, han tilegner boken, til å gripe
makten og hevde den, drive de fremmede ut av Italia, så skulde
man vel se at mot og kraft bodde i italienernes sinn. Dette
slutningskapitel hvor bokens klarhet og skarphet får en understrøm av
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
