Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Voltaires og Rousseaus tidsalder i Frankrikes litteratur
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
8 Voltaires og Rousseaus tidsaldre i Frankrikes litteratur.
Marivaux det i sin mest bekjente komedie „Elskovs og tilfellets
spill" (Le jeu de l’amour et du hasard).
I den behagets verden, hvor Marivaux’ komedie lever og ånder,
er der ikke plass for lidenskapen. Men kjærligheten som
uimotståelig lidenskap midt under alle livets usselheter er skildret i et
lite mesterverk: Manon Lescaut av abbed Antoine Prevost d’Exiles
(1697—1763). Det er kjærligheten mellem to, som er fattige, men
som mä leve i luksus for å elske hverandre. Manon forlater sin
chevalier for å plyndre sine elskere, så hun igjen kan tilhøre ham.
For hun må være fint klædd for å kunne elske ham slik som hun
vil elske. Og han må finne sig i alt fra henne. Så skilles og møtes
de i stadig nye episoder. De synker stadig dypere, men
kjærligheten lever gjennem alle fornedrelser, som han føler som en voksende
forsmedelse, og som hun tar som den selvsagte nødvendighet. Til
sist får han henne med til Amerika, men den svake kvinne bukker
under i det hårde klima og i strabasene. Det er fortalt liketil og
uten sentimentalitet. Men det gir fornemmelsen av kjærlighetens
na-turmakt gjennem alle usselheter.
Det er imidlertid ikke denne slags verker som spiller
hovedrollen i Frankrikes litteratur i det 18de århundre. Det er de verker,
hvor kritikken former sig dels som satire og dels som videnskapelig
innlegg. Det er „filosofene“ som biir de ledende, og i århundrets
første halvdel er de to store navn Montesquieu og Voltaire.
Charles-Louis de Secondat, Baron de la Brede et de
Montesquieu levde fra 1689 til 1755. Han var jurist og
president ved parlamentet i Bordeaux. Men da hans Persiske brev i
1721 hadde gjort stor lykke, kom han til Paris, blev optatt i
akademiet og fikk reise rundt i Europa, navnlig opholdt han sig
næsten to år i England. De „Persiske brev“ (Lettres Persanes)
skrives av to persere i Paris. Det er Østen mot Vesten, Østen viser
sig i sin pikanteste form ved haremshistorier om hvite kvinner og
sorte evnukker. Men det vesentlige er deres skildringer av Paris
og av franske forhold. Skildringen av selskapet er kvikk, men
overfladisk, og som fremmede kan de to persere resonnere ugenert om
kirke og religion, om politikk, om litteratur, særlig om dyrkelsen av
den forlengst begravede oldtid. Montesquieu har ikke ærbødighet
for nogen ting, han er irreligiøs, han er moderne i sin smak; han
har sviende ord om samfundet, om kongemaktens tyranni,
hoffmen-nenes grådighet, om børsbaronene, hvis krets rekrutteres av lakeier.
Montesquieus senere verker er av en hel annen art. Først 13 år
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
