Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Voltaires og Rousseaus tidsalder i Frankrikes litteratur
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
20 Voltaires og Rousseaus tidsaldre i Frankrikes litteratur.
brent på bål, men regnet har slukket ilden. Derfor biir han hengt,
men løkken på tauget giir ikke, så han biir ikke kvalt. Man tror
dog han er død, en læge får ham til disseksjon, men da han gjør
snitt over brystet, ser man at der er liv i ham, han blir pleiet og
seiler sin vei. Så biir hans skib tatt av en sjørøver og han biir solgt
som galeislave. „Nu tror De vel ikke at verden er den best mulige,“
sier Candide. Jo, ingenting biter på Pangloss, han vil forsvare sin
gamle setning. Og Kunigundes bror er rasende over den mesallianse
at Candide tenker på å ekte Kunigunde, skjønt Candide har kjøpt ham
fri fra galeien. Til slutt treffer Candide sin Kunigunde. Hun har tapt
sin skjønnhet, hun er blitt gammel og slitt av arbeide. Han gifter
sig med henne uten begeistring. De andre er med og Candide kjøper
en landeiendom, og de trives så nogenlunde, mens de dyrker sin
have med flid. Av og til kommer Pangloss og Martin i disputt om
verden er den best mulige eller riktig dårlig. Da blir enigheten
mellem dem truet. Men Candide sier: La oss dyrke vår have! De
gjør så og slutter fred med hverandre.
Slik er Voltaires fortellerkunst, innfall på innfall, uten annen
sammenheng enn det rene tilfelle. Men hvert optrin er tegnet med
tre streker og i hver episode er der hentydning til tidens spørsmål.
Slik er det også med hans videnskapelige opsett, med en vending
forstår han å gjøre sin fremstilling aktuell i tidens diskusjon og å gi
den brodd.
Slik står Voltaire i sin tid, stadig i kamp, om store ting og om
små. Det er tidens letteste, klareste, kvikkeste hode, det er tidens
fyrigste, hastigste temperament. Han er fremstiller, han er ikke
kunstner. Hans dikterverker har tapt sin glans, men i den lette
genre, småhistorier og innlegg i diskusjonen viser hans hastige
liv-fullhet sig blendende, og i sine brev kan han smigre, innta, egge og
stikke som ingen annen kan det. Hans karakter har sine pletter.
Han smigrer for de store. Samtidig som han fører saken for Calas,
applauderer han til Polens deling. Han forfølger sine motstandere
ubarmhjertig, han ophisser alle mot Rousseau i hans landflyktighet.
Men hans rettsfølelse og hans tanke er våken, brudd på logikk og
brudd på rettferdighet har i ham sin svorne fiende. „Om en mann
lider urett på Jupiter, så lider jeg urett,“ skriver han. Dog likeså
våken er hans forfengelighet, og i disse tyve år på Ferney biir han
hyldet som patriarken av allverden. Dyrkelsen av hans storhet er
uten grenser og ofte uten takt. Og til slutt, da han reiser til Paris,
84 år gammel, går hyldningen over alle bredder. Teater, akademi,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
