Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Antikken og de germanske folk. Hollands og Tysklands litteratur på 1600- og 1700-tallet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
92
Antikken og de germanske folk.
fullt står nonnenes sang om barnemordet i Betlehem overfor
blodbadet utenfor murene. Til slutt gjelder det borgens forsvar,
Gijs-brecht vil sende hustru og barn bort, men i skjønne vers taler hans
hustru om en hustrus kjærlighet til sin mann, om hennes troskap,
om ektefellenes forbund i samme skjebne inntil døden. Da
åpenbarer en engel sig og forkynner at Gijsbrecht skal utvandre og skape
et nytt Holland i fremmed land. Det er et bud som kunde finne
gjenklang hos det hollandske kolonirikes folk. Og for Vondel biir
Gijsbrecht et sidestykke til Vergils Æneas, som av gudene blir kalt
til å fare til Italia og som biir romernes stamfar.
Men den største dikterånd i Holland på 1600-tallet var hverken
av hollandsk blod eller poet. Det var den jødiske filosof Baruch
(Benedikt) Spinoza (1632—1677), som blev utstøtt av den jødiske
synagoge, fordi han ikke trodde at Mosebøkene var skrevet av Moses.
Han hevdet dette i sin „Teologisk-politiske Traktat" (Tractatus
theo-logico-politicus) og blev derved en av grunnleggerne av den
bibelkritiske videnskap. Han talte også for religiøs toleranse, religionene
betyr for ham bare åpenbaringsformer for den religiøse trang og den
religiøse følelse som ligger til grunn for dem alle. — Spinoza levde
fattig, helt optatt av sin tenkning og sitt studium. Han ernærte sig
ved å slipe brilleglass. Han døde bare 45 år gammel, og efter hans
død utkom hans hovedverk „Ethica*, som gjennem et århundre gjaldt
dels for det ugudeligste, dels for det latterligste verk. Men det har
fått sin opreisning ved Goethe og i hans tidsalder, og man ser nu
at Spinoza var den guddomsberuste tenker.
Guddommen er både grunnstenen og sluttstenen i hans
tankebygning. Gud er i alt, i materien og i ånden, i naturen og i tanken.
Gud er verdens eneste „substans", men han åpenbarer sig i utallige
former. Og i Spinozas guddomsbegrep smelter frihet og
lovbundet-het sammen: Gud er evig fri, for han følger uforanderlig sitt vesens
lov. Livet selv er evig, „ved evighet forstår jeg selve tilværelsen,
uten hensyn til varighet og tid," sier han. Og når han kommer til
mennesket, er det bare som han nølende innrømmer at mennesket
er forgjengelig. Men straks derefter kommer det, kort som en
seiers-fanfare: „Mennesket tenker". Tanken er en makt, hver dypere
forståelse er en utvidelse av vårt vesen, visdom er lykke.
Erkjennelsen har flere grader. Lavest står erkjennelsen ut fra spredte
inntrykk og oplevelser, høiere når erkjennelsen ut fra prinsipper og
lover. For med erkjennelsen av lovmessigheten i et fenomen ser
vi det „under evighetens synspunkt". Spinoza bygget her på Descartes.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
