Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Antikken og de germanske folk. Hollands og Tysklands litteratur på 1600- og 1700-tallet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
96 Antikken og de germanske folk.
hørte ikke hjemme i tysk litteratur, han skrev på latin og på fransk
for et videre og høiere skuende publikum enn det tyske. Hans
filosofi er det største åndsverk Tyskland frembringer i denne tid. Han
var ikke bare en stor filosof, men også en stor matematiker og
fysiker, og som filosof forener han trofast lydighet mot videnskapens
krav med inderlig religiøs følelse. Tidens naturvidenskap hadde
fornyet atomlæren, Leibnitz gav atomene sjel; de blev hans berømte
„monader". Utallige, evig vekslende, enhver av dem ånd og kraft,
enhver av dem individuell og forskjellig fra de andre, — således
utgjør disse monader tilsammen verdensaltet. Deres krefters spill er
verdensaltets evige bevegelse. De stammer direkte fra Gud, er
guddomsgnister og hver av dem gjenspeiler Guds vesen. Denne
filosofi løper ut i en gudsforherligelse, og dens retning går mot det
indre, det sjelelige. Leibnitz’ filosofi blev utvannet av Christian
Wolff (1679—1754), han satte hans verdenssyner om i paragrafer.
Det blev tysk universitetsfilosofi. Den forklarte alt på en
forstands-messig måte, og den fremmet den teologi som nu fremtrådte, den
rasjonalistiske, den „oplyste" teologi. Den borttok alle undere og
moderniserte alle gamle jødiske uttrykk. En unevnt forfatter utgav
1735 en oversettelse av Mosebøkene, den såkalte Wertheimerbibel.
Der var det bekjente sted om Menneskenes sønn og slangen
gjengitt således: „Og for fremtiden skal der mellem dig og kvinnen og
Eders begges efterkommere være et bestandig fiendskap, således at
menneskene skal tre slangene på hodet, og disse stikke hine i foten."
Ellers var det tyske åndsliv i det 17. århundre havnet i en
dundrende drabelighet, en poesi med den veldigste svulst og de
kunstigste snirkler, en roman, vilt romantisk i sine eventyrligheter
og såre plump i sine satiriske skildringer. Og alt sammen tungt,
besværlig, pedantisk, hvor der var anledning for en besværlig
og pedantisk lærdom til å gjøre sig bred. Og dog kunde livet
skinne igjennem i romanen. Hans Jakob Christopher
Grim-melshausens (omkr. 1625—1676) selvbiografiske roman
Simplicis-simus med de realistiske skildringer av mennesker og forhold
under krigene og nøden efter krigene er det eneste som lar
sig lese av tidens verdslige litteratur. Dramaet forvillet. Visstnok
forsøkte Andreas Gryphius (1616—1664) å skrive dramaer efter
Vondels forbillede med kor ved hver akts slutning. Han var et
utvilsomt talent, men hans forkjærlighet for det skrekkelige og hans
plumphet i det komiske går over alle grenser. Dramaet var ikke
blitt riktig litteratur. Skuespillerbander av utvilsom råhet rådet over
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
