Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Antikken og de germanske folk. Hollands og Tysklands litteratur på 1600- og 1700-tallet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
104
Antikken og de germanske folk.
og Titania er bare maskinguder; de forvandler i en hui skueplassen,
fører Huon og hans elskede Rezia gjennem luften fra Europa til
Afrika og fra Afrika til Europa. Omskiftelsen betyr meget for
handlingens skjema, men allikevel er den ganske uvesentlig, det har ingen
interesse for dikteren og hans publikum. Det er — som man kan
vente i det følelsesfulle Tyskland — følelsene det kommer an på.
Og følelsene er yndige. De to elskende har måttet love kyskhet,
til paven har velsignet deres forbindelse. Hvor søtt smektende går
de omkring hverandre, hvor bløtt melankolsk lengselsfulle, hvor
uimotståelig ømme. Deres synd er den salige forglemmelse og deres
anger er blid og rørende. Og siden, da de er ved sultanen i Tunis’
palats og sultaninnen forelsker sig i Huon, har Wieland med
velbehag utmalt alle hennes forførende kunster. Søtt klinger hennes
cither, ildfull er hennes elskovssang og hun ødsler med smektende
sukk og glødende blikk, hun byr ham til det lekreste måltid og lar
danserinnenes vågede spring hisse hans sanser. Og siden i lysthuset
møter Huon alt hvad der kan fordreie hodet på et mannfolk. Der
er dempet lys, bedøvende rosenduft, sakte musikk, og på kanapeen
ligger den skjønne i sin fulle skjønnhet. Hennes former er en
gudinnes, all ting bølger bløtt på henne, det tynne flor omhyller henne
lokkende og skjuler ingenting. Dyden seirer naturligvis til slutt, så
publikum kan være beroliget. Men forførelsen er meget forførende,
man får nyte alle dens lokkeiser.
Mens den tyske poesi således med Klopstock svevet op mot
himmelen og med Wieland gled frem henover jordens
blomster-teppe, fikk den i Lessing den mann som brøt sikker vei for den.
Gotthold Ephraim Lessing (1729—1781) er den mektigste
skikkelse i dette avsnitt av Tysklands åndsliv.
Men hans verker savner det umiddelbart tiltrekkende. Han er
egentlig ikke av naturen dikter, han sa at han måtte bruke „hele
pumpeverket", når han skulde produsere et drama, det biir et verk
av studium og skarp iakttagelse, men ikke i samme grad et verk av
inspirasjon. Og hans kritiske verker er ikke lett tilgjengelige.
Visstnok er hans tanke alltid klar, men han hefter sig ofte bort i
enkeltheter, han hadde „andakt overfor ubetydeligheter". Det er med
rette sagt om ham at „han var selv større enn alle hans talenter",
han er alltid den redebonne sannhetssøker, han skyr ingen
vanskeligheter, han er impulsiv, frisk, heftig, kampivrig og alltid ærlig, og
ved siden av at han kan være pedantisk i det enkelte, har han den
frie ånd og det vide blikk overfor helheten.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
