Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Barokk og rokoko i Norden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
136
Barokk og rokokko i Norden.
andre diktere emnene til sine historiske dramaer, og hans bok var
lenge yndlingslesning hos det svenske publikum. I tre bind førte han
historien ned til Gustaf Adolf, men han døde før han fikk begynt
på den store heltekonges historie.
Mere statelig og alvorlig viste poesien sig i den krets som samlet
sig om Hedvig Charlotta Nordenflyckt (1718—1763). Hun var
selv dikterinne, men de egentlige dikterbegavelser i kretsen var de
tre høiadelige unge venner, Gustaf Fredrik Gyllenborg, Johan Gabriel
Oxenstierna og fremfor alle Gustaf Filip Creutz. Gustaf Fredrik
Gyllenborg (1731 —1808) diktet naturbeskrivende og filosoferende
dikt, Johan Gabriel Oxenstierna (1750—1818) priste landlivet i
„Skörderna“. Men Gustaf Filip Creutz (1731 —1785) var
idyll-dikter og hans „Atis och Camilla« er den skjønneste blomst av
ro-kokkotidens arkadiske hyrdediktning i Norden.
Det er diktet om en arkadisk verden omkring Dianas tempel,
det er diktet om den første kjærlighet som kommer ved første blikk
hos de unge, Dianas unge tjenerinne Camilla og jegeren Atis. Ved
festen møtes de, elsker hverandre, flyr hverandre og drages mot
hverandre. Den dødssårede hind søker ly hos Camilla og utånder ved
hennes fot; hårdt taler hun til jegeren, som er Atis, og fortvilet kaster
Atis sig utfor klippen, men Amor selv forvandler sig til en rogn og
tar mot ham i fallet. Atis trygler om det eneste møte i Dafnis lund,
der taler de i ett åndedrett om sin kjærlighet og om evig å måtte
skilles. Men neppe er ordene uttalt, så kommer en sort og giftig
orm og biter Camilla i brystet, hun synker sammen, skjønn som en
Venus, „och döden blef bestört, när hon sitt offer såg“. Forgjeves
suger Atis giften i sig, forgjeves synes hans klager og fortvilet faller
han om besvimet. Dog skjebnen ynkes, livet rører sig i Camilla.
Begge åpner samtidig øinene og med et gledesskrik styrter de i
hverandres favn. Og se: nu stiger Diana selv ned, hun gir Camilla fri!
Jag känner ingen dygd, som onaturlig är.“
I det 18de århundre er dette motiv blitt til idyll. Man føler at
rokokkotidens trang er å se de ømme følelser utstillet, la dem tre
frem i ord, eller i blikk og i taushet, men alltid vise sig. Vår tid
vil kjenne at følelsen biir oplevelse; før biir den ikke til poesi for
den. Det er for oss en fremmed ånd som rår i dette dikt. Og
dets stil er en annen enn vår tids smak krever. De sarte, sirlige,
elegante omskrivninger, de højtidelig pointerte setninger forekommer
oss unaturlige. Men denne stil er ført med mesterhånd, og de
følelser som dikteren har villet vise, har han skildret slik som han
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
