Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Weimar
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
172
Weima r.
dem i marmor. Elskovens rus og den edle marmorform er
uadskillelig for ham, det er legemets jubel og legemsskikkelsens
gud-dommelighet forenet i ett. Det gir hans elskovslykke glans fra en
olympisk verden og det gir hans dikt en stolt og verdig form midt
i all erotisk løssluppenhet.
„Herman og Dorothea11 fører derimot til Goethes ungdomsland
Rhinlandet. Og som i Voss’ Luise skildres det hjemlige og
borgerlige liv i statelige homeriske heksametre, som gir hvert drag i
skildringen vekt og betydning. Stoffets hverdagslighet og formens
høi-tidelighet synes av og til mindre passende for hverandre. Men Goethe
har sett det hele liv og han fører hvert trekk derav frem for leseren.
Den stille by ligger en mil fra chausséen — det er i den gode gamle
tid. Vinberg ligger ved vinberg — tankene dreier sig om høsten.
Nye moter driver hen over byen, og dog sitter den fast i de gamle
vaner. Men utvandrertoget kommer fra den andre siden av Rhin
Der gjærer og bruser det. Frihetsropet har lydt, frihetstreet er blitt
plantet under alles jubel. Men frihetsmennene er blitt røvere,
eiendom er plyndret og kvinner har med våben i hånd måttet verge sin
ære. Og alle er nu flyktet fra sitt hjem, og skal nu bygge det nytt
på tryggere grunn. Mot denne bakgrunn tegner skikkelsene sig og
i skildringen av karakterene er Goethe den store mester. Der er
Herman, ynglingen. Ellers er han så rolig og sindig og forlegen,
men i dag har han ny glans i øiet. Hans skikkelige far forstår
ingenting, men hans mor forstår med instinktets blikk alt og scenen
mellem mor og sønn, hvor hun saktelig får ham til å antyde hvad
han har oplevd, at han har sett den kvinne han vil ha til hustru,
— det er ett av stykkets glanspunkter. Goethe leste den engang
høit selv og tårene rullet nedover hans kinner. Den han har sett
er Dorothea, en ung, men moden kvinne, kvinnelig ømt og dyktig
på en gang steller hun om barselkonen og den nyfødte. Husets venner
sendes avsted og kommer tilbake med lovord fra alle over henne.
Så skal Herman hente henne til sitt nye hjem. Men så rolig og
fast er hennes vesen at han ikke våger å fri til henne, men fester
henne til tjenestepike for sin far og mor. Og i måneskinnet vandrer
de tilbake, på stien nedover vinbergene støtter hun sigtil hans arm, hun
snubler og faller i hans favn, men ærbødighet for henne holder ham
tilbake, han trykker henne ikke inn til sig, men føler saligheten ved
å holde henne i sine armer. Med den mildeste og ømmeste poesi
har Goethe skildret denne hans vakre og tilbedende „forsakelse“.
Og med den største kunst har han forenet småbyidyllen og det store
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
