Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Weimar
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Goethes Romerske Elegier.
171
som varte til Schillers død. De meddelte hverandre stadig sine
tanker og planer, og deres brevveksling står som et vakkert minne
om dette vennskap. Der er ingen hjerteutgydelser som i de mange
vennskaper fra stormtiden. De blir alltid „De’s“ og man merker at
det er ministeren og professoren som skriver til hverandre. Men
de gir sant og ærlig i den høflige form hvad de har å gi, en åpen
meddelelse om hvad deres tanker sysler med og en ærlig kritikk av
den andres utkast og arbeider.
Dette forbund mellem dikterne fikk poesien til å skyte frem hos
dem begge. Goethes Romerske Elegier kom nu ut i en utgave, hvor
det som særlig vilde vekke forargelse var utelatt. Oldtidens
diktning stod for begge diktere som et mønster. Og de møttes her med
en bevegelse som gikk over hele Europa. I Tyskland ytret den sig
som begeistring for alt gresk. Voss hadde oversatt Iliaden og
Odysseen, oversettelsene blev stadig mere høitidelig stilfulle. Den greske
stil og det greske versemål stod med sin tempelhøihet og henrev
sinnene. Goethes venn Wilhelm von Humholdt sa endog at når han
skulde dø, vilde han ønske å høre et vers av Homer, selv om det
var av skibskatalogen i Iliaden. Gjennem hele Tysklands litteratur
og kunst gikk dette drag mot Hellas. Johann Heinrich Voss
(1751 —1826) søkte også å skildre jevnt tysk liv i greske vers og
greskformede uttrykk. Han skrev sin idyll „Luise" om
prestegårds-liv og bryllupsfest i homeriske heksametre. Perlene mellem disse
dikt i antikk form var dog Goethes Romerske Elegier og Herman
og Dorothea.
Begge forener et jevnt innhold med antikkens plastiske
høitide-lighet, men på forskjellig måte. Herman og Dorothea er kalt for
det mest tyske av Goethes verker. De Romerske Elegier flytter oss
derimot til den evige stad og til de klassiske forbilleders verden, og
det blev sagt om dem at de „beriker den tyske litteratur med
romerske dikt". Deres elskovsrus er flyttet over til Italias jordbunn.
Den ler og gjekker. Den taler åpent om stevnemøter og stjålen
lykke og nettenes henrykkelse. Romersk folkeliv omgir den. Over
osteriernes bord flyter den røde vin og i den skriver piken tegn til
sin elsker. Risknippet flammer op i kaminen, tjeneren bringer
lampen inn ved nattens frembrudd og elskeren sitter og venter
utålmodig efter å høre hennes lette fottrin i trappen. Og når hun
kommer, blusser ilden op i kvistene, Amor hjelper henne til å få luen
til å lyse klart op. Her feirer de hans fest, — en fest for alle
oldtidsguder tillike. De blir levende for dikteren, slik som han har sett
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
