Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Weimar
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
174
W eim ar.
Han hadde arbeidet på den fra den første Weimartid i åtte ar, men
aldri fullendt den. Og dengang hadde verket en annen titel:
Wilhelm Meisters Teater-Misjon (IV. M.s Theatralische Sendung) og et
ganske annet sikte. En avskrift av denne oprinnelige form blev funnet
i Zürich 1910 av Gustav Billeter.
Oprinnelig er Wilhelm Meister den unge dikter, som ikke riktig
har fattet sitt kali, men som drages mot teatret. Vi får høre om
dukketeatret i hans barndom. Han treffer på et skuespillerselskap,
kunstens landeveistravere. De kjemper med fallitten i en liten by.
så blir de hentet til en greves slott. Fyrsten skal komme på besøk,
og de må spille ved festen. De blir naturligvis behandlet som
gjøglere, pakket sammen i iskolde værelser og når de tender op på
skorstenen, blir rummet fullt av røk. Men siden kommer de i skuddet.
Baronene flirter livlig med teatrets damer, og festspillet forberedes
ved overlegning både med greven og grevinnen. Men når så festen
er forbi og fyrsten reist, blir de sendt av gårde. — Siden kommer
Wilhelm til et stort teater i en stor by — det er sikkert i Hamburg,
som da var den berømte teaterby i Tyskland. Her møter Wilhelm
den store kunst, her trer Shakespeare innenfor hans synskrets, her
lar Goethe ham gi sin forklaring av Shakespeares Hamlet, en fin og
dyp menneskeskildring. Navnlig i forklaringen av slutningen er det
som dramaets veldige ånd blir levende i Goethes ord:
„Skjærsilden sender sin ånd og lar ham fordre hevn, men forgjeves! Alle
omstendigheter støter sammen og tilskynder til hevn, men forgjeves! Hverken for
jordiske eller underjordiske vil det lykkes, som alene er forbeholdt skjebnen. Sà
kommer dommens time. Ond faller sammen med god. En slekt meies bort og
den næste spirer frem.“
I disse optrin vrimler det av mangfoldige briljant skildrede
personer. Men over dem alle lyser de to kvinneskikkelser Philine og
Mignon. Philine er det gylne lettsinn, alltid inne på elskovseventyr,
alltid skjelmsk, alltid humørfylt bedårer hun alle, — ingenting biter
på henne, alltid er hun ovenpå og fullendt naturlig og aldri gjør
hun omstendigheter ved noget av det hun foretar sig, mens hun
spinner sine intriger til høire og til venstre. „Om jeg elsker dig, hvad
vedkommer det vel dig?“ sier hun til Wilhekn. For en gangs skyld
er tysk lettsinn virkelig blitt lett og inntagende. Mignon er Sydens
barn, hun står som en skapning fra en annen verden, mutt og taus,
og så igjen glødende og voldsom. Hun danser sin dans mellem
eggene som ingenting, hun iler alltid lydløs, op og ned av trapper,
rider på rekkverket fra loftet og ned, hun ferdes blandt menneskene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
