Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Weimar
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Goethes Wilhelm Meisler.
175
Goethe.
Byste fra 1789—1790 av den schweiziske
billedhugger Alexander Trippel (1744—1793).
Weimar.
som en ånd. Hennes liv er
å tjene Wilhelm, som har kjøpt
henne løs fra gjøglerne. Han
er hennes herre, hun er hans
eiendom. Hun krever intet
for sig selv, men klamrer sig
konvulsivisk til ham. Hun
er en demon av et barn,
kvinnen er ennu ikke våknet
i henne, hun går i gutteklær,
og dog — man føler
kvinne-naturen er ved å bryte frem
hos henne. Hun er, som Georg
Brandes sier, et „kraterbarn
med akrobatynde", en
fremmed i denne tyske verden,
og hennes lengsel mot Italias
sol får sitt berømte uttrykk i
sangen „Kennst du das Land,
wo die Citronen blüh’n". Ved
hennes side står den gamle
harpespiller, som synger de
betagende, smertefylte sanger,
de hører til det skjønneste i
Goethes lyrikk.
Imidlertid, ved omarbeidelsen blev det heles sikte et annet: Det
gjelder ikke teatret mere, Wilhelm biir „mester" i livets kunst,
boken blir en roman om hvordan sann dannelse kan vinnes for livet.
Wilhelms anlegg som dikter og skuespiller viser sig å være en
illusjon som brister, hans forbindelse med teatret er villfarelse. Goethe
skjærer med hård hånd av sitt eldre verk, og han innfører ting som
skal synes hemmelighetsfulle og bare er effektnumre. Ingen av de
nye skikkelser i boken er så levende som de gamle, og handlingen
ledes nu av et mystisk seiskap som vet alt og griper inn med disse
dunkle kunstgrep. Den oprinnelige fortelling er liketil, dens nye biir
romanaktig innviklet og prosastilen en ren papirstil, som ofte står i
løierlig motsetning til de herlige dikt. Men blandt tilføielsene er der
et mesterverk, „En skjønn sjels bekjennelser". Den står helt for
sig selv, i ganske løs forbindelse med romanen og skildrer Goethes
veilederinne i hans ungdom, frøken von Klettenberg, og hennes reli-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
