Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Weimar
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
176
Weimar.
giøse oplevelser. Hun er ung, vakker, livlig og lever med i verden
„fire ville år“. Men det synes henne til slutt tomt, hennes
barndoms religiøsitet bryter igjennem, hennes kjærlighet til Gud og Kristus
blir en makt i henne, hun opgir det lette liv i fornøielser og det
volder brudd med hennes forlovede. Hun biir dyrket av likesinnede
og er som deres dronning. Men hun har ikke den knugende følelse
av sin synd, som de strenge pietister krever. Så vinner hun en
venn, han skrifter sine ungdomssynder for henne. Og straks føler
hun: det kunde også jeg ha begått, hun føler at hennes natur kunde
ført til alle slags forbrytelser. Og hun søker hjelp hos Gud mot
dette. Med ett er det som hun føler korset hvor Kristus led døden
nær sig; det kommer til henne som en strømning gjennem luften,
det føles som en elskets nærhet. Hun har fått ny styrke i sinnet,
hennes sjel har fått vinger. Hun er gjenfødt, hun er fri.
Ganske umiddelbart sprang poesien både hos Goethe og hos
Schiller frem i deres ballader. Schillers ballader (Die Bürgschaft
(Garantien), Polykrates’ Ring, Ibykus’ Traner o. fl.) er som Fr.
Gun-dolf sier, „forklædde læredikt", utført med Schillers evne til å
beskrive et optrin og gjøre det levende. Goethes store ballader gir et
pust fra den gåtefulle åndeverden. I “Bruden fra Korinth“ kommer
den døde forlovede til sin brudgom, de feirer sin bryllupsfest, og
hun vil forlate ham ved hanegal. Da kommer hennes kristne mor
og ser hos husets gjest sitt eget barn. Men datteren taler om sin
egen skjebne, sin elskovs hunger, sin forbannelse at hun nu som
død må suge blodet av unge menn. Ynglingen er dødsens, men hun
ber om et hedensk likbål for dem begge:
Over Askens Glød
Gjennem Flammen rød
Iler til de gamle Guder vi.
Slik svinger Goethes ballade sig åndeaktig op over de optrin
som skildres, i Guden og Bajaderen er det Guden som stiger ned
til den foraktede pike. Hun selger sig til alle, men han vekker
elskoven i hennes hjerte. Han finnes død hos henne og hun fortviler, men
fra dødsbålet stiger han op og løfter henne med sig til himmelen.
Schiller og Goethe var nok forskjellige i sin natur og sin kunst,
men deres kunstneriske program var det samme. De møttes i kravet
om en idealisme i kunsten, i følelsen av kunstens selvstendighet og
makt i menneskelivet og i beundringen for den antikke kunsts
høi-het og klarhet. Fra dette standpunkt sendte de sin pileregn av epi-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
