Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Weimar
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
182
Weim ar.
Elskoven i hans hjerte blir verdensomfattende, blir
gudsdyrkelse, religion. Og det er med denne sin indre følelses makt at han
er Mefistofeles overlegen. I Goethes diktning forekommer der en
hel rekke av denne djevleslekt. Det er karer som håner all følelse
og bare holder sig til fakta, resolutte fyrer, med en ubarmhjertig
ironi mot alle ting. Faust vet at han i sin indre følelse er
uavhengig av Mefisto. Han spiller fra først av komedie med ham, skjuler
sin følelse og spiller forfører. Og på sin side håner Mefisto hans
kjærlighet: „Du sanseløse, sanselige Frier, — du tas ved Næsen af
et Pigebarn." — Så går det da slik at Mefisto seirer i alle ytre fakta,
det går så ille som det kan gå: besvangring, mord og barnemord,
forvisning og dødsdom. Men i alt det indre er djevelen overvunnet.
Elskovens dybde og jubel, hengivelse, dens altomfattende salighet,
den indre barnefromhet og tro står urokket gjennem alle redsler.
Her står Gretchen, den yndigste skikkelse i Goethes diktning, som
Fausts verdige motbillede. En virksom liten borgerpike i sin lille
verden, med modervarme instinkter, glad i pynt og munterhet,
barnlig from. Elskoven fanger henne straks med undren og angst. Hun
føler sig så dum og liten, så simpel overfor Faust. Men hun
forteller med lysende øine om sig og alt sitt, hun må prøve på
preste-kraven om han elsker eller ikke, og hun jubler op, når det siste
blad sier: han elsker. Hun svimler, da han selv sier henne det.
Hun biir helt borte i sin lengsel efter ham. Men hennes fromhet
engstes for at han ikke tror på Gud, og med instinktets blikk ser
hun det djevelske hos Mefistofeles og vil ha Faust til å skille sig
ved ham. Og så har Goethe latt oss føle hennes samvittighetskval:
gripende er hennes bønn da hun ligger på kne foran
Madonnabilledet, hun overveldes, da hennes samvittighet som en ond ånd roper
fordømmende ord til henne i kirken og dommedagssalmen bruser
henne imøte. Men vidunderligst av alt er skildringen av Gretchen
i fengselsscenen; først hennes dødsangst, da hun tror at Faust er
bøddelen. Så hennes lengsel efter Faust, hennes drøm om sitt barn,
hennes helvetsredsel. Da så Faust roper „Gretchen!" kjenner hun
ham straks, — borte er da fengsel og død, hun er reddet, hun er i
hans armer. De gamle lykkelige dager er kommet igjen. Men straks
er hun bange: han kan ikke kysse mere, ikke elske, — ikke som
før! Og straks bekjenner hun alt. Hun har drept sin mor og
druknet barnet. Hun kan ikke smyge sig inn til ham som før. Hun
ser død og grav for sig og utstøter et hjerteskjærende rop om å redde
barnet: det vil op av dammen, det spreller. Slik bølger syn av elskov
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
