Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den yngre romantikk i Tyskland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
E. T. A. Hoffmann.
231
jamrer sig for de andre som står ved siden av ham over at han er
i den grønne flaske, og de svarer: Er De gal, De står jo på
Au-gustusbroen! Men til slutt går alt i opfyllelse som det skal, endog
frøken Veronikas drøm. Hun drømte sig som fru hoffråd Anselmus,
hun fikk diamantørenringer av sin mann, mottok ham hjemme i
morgenkjole med ekte kniplinger, kjørte ut med ham i fin hatt og
mantille av nyeste mote, og folk hvisket: „der kjører den unge vakre
fru hoffråd Anselmus". Det biir opfylt alt sammen, på navnet nær:
diamanter, ørenringer og ekte kniplinger, vogn, hatt og mantille, og
folk hvisker: „der kjører den unge vakre fru hoffråd Heerbrand!"
Som alle fantasterier tumler også vanvittige lidenskaper sig i hans
noveller. Gullsmeden Cordaillac er vanvittig forelsket i alle de fine
smykker han har laget. Han må drepe enhver som har kjøpt et
smykke av ham eller har fått det i foræring. Han avslår
bestillinger, han haler ut tiden, det er rent umulig å få et smykke fra
ham. Men er det engang skjedd, må han utspeide dem som har
dem, må ut om natten med dolken i hånd, hviler ikke før han har
smykkene igjen. Og ingen aner at de gruelige snikmord er forøvet
av den bra og flittige gullsmed. Gruelige lidenskaper og
dobbeltgjen-gerfornemmelser har Hoffmann forenet i sin roman „Djevle-eleksiren"
(Die Elexiere des Teufelsf Munken Medardus har drukket av
djevle-eleksiren. Han biir straks en veltalende predikant, men tillike
op-tendt av verdenslyst. Han rømmer av klostret og ser en ung mann
som ligner ham, sove på en bergstyrtning. Han kommer til å styrte
ham ned, og for ikke å bli gjenkjent, bytter han klær med ham. Nu
tror alle at han er den unge grev Viktorin, han blir fetert, kvinnene
tilber ham. Dem som står ham i veien, myrder han, og alle tror
at det ikke er ham, men at det er munken Medardus som har drept
dem. Stadig føler han sig utrygg på hvem han er, hans andre Jeg
vokser sammen med hans onde samvittighet. Stadig kretser denne
andre, den virkelige grev Viktorin i munken Medardus’ skikkelse om
ham, vanvittig, fjollet. Da han så på sin bryllupsdag ser denne
andre bli kjørt til skafottet, brister det hele for ham. Han slynger
sin brud bekjennelsen i ansiktet, styrter avsted og stikker med sin
kniv blindt til høire og venstre, befrir munken, flykter avsted, stadig
forfulgt av sitt andre Jeg. — Alt det ville, vanvittige, ravgale står i
Hoffmanns noveller likeså tydelig for oss som den jevne, platte
fili-sterverden som han spotter, og likeså tydelig står et gammeltysk
gilde eller billeder fra middelalderens Venedig. Men der er ikke
hos forfatteren nogen troens begeistring for den høiere overnaturlige
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
