Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Romantikken i England
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
242
Romantikken i England.
ligheten, han var av natur en mystiker, og det var ikke for intet at
han kom til å forfalle til opium.
I å gjengi det åndeaktige er Coleridge en mester og hans „Rim
om den gamle sjømann" (The Rime of the Ancient Mariner) fra
hans dikteriske kronår 1798 er hans mesterstykke.’ Den gamle
sjømann stanser bryllupsgjesten, under hans funklende øie står gjesten
tryllebundet. Brud og brudgom med hele musikken går forbi,
gjesten står fjetret, lytter som et barn, må høre. Her kan ingen tvile
på at der er overnaturlige krefter med i spillet. Og straks seiler
sjømannens fortelling inn i underets land, fører oss ned til Sydpolen,
isen stenger overalt veien for skibet. Så kommer en albatross
gjennem tåken; de hilser den som det hadde været en kristensjel og gir
den mat. Straks brister isen med tordenbrak, sønnenvinden blåser
op, skibet seiler sikkert gjennem tåken og albatrossen følger. „Gud
fri dig, gamle sjømann, fra dine fiender som plager dig slik.
Hvorfor stirrer du så?“ Med min bue har jeg skutt albatrossen! Straks
reiser alle redsler sig. Der biir dødsstille, de kommer ikke av
flekken. Tørsten piner, sjøen blir slimet og råtten, dødsild danser om
skibet, tungen visner i munnen på dem, dødsseileren med dødens
spøkelse viser sig, og en for en faller de død om undtagen han selv.
Når deres sjel flyr fra legemet, klinger det som et knepp fra hans
buestreng. Han prøver å be, men han kan ikke. Dog, da månen
kommer op og han ser vannormenes sære skikkelser, „et pust av
kjærlighet strømmet fra mitt hjerte og jeg signet dem uten å vite av
det“. Straks faller han i sund søvn, åndene er rede, besjeler de
dødes legemer, fører skibet hjem, han ser åsen og kirken derhjemme.
Eneboeren i skogen kommer i losbåten og praier dem, ror hen til
skibet. Det synker som bly, men han flyter og biir tatt op. Han
skrifter så for eneboeren og må vandre fra land til land og fortelle
sin historie. Og han sier sin lære: „Dens bønn er best, som elsker
mest — både mann og fugl og dyr.“
Dens bønn er best som elsker mest,
stort, smàtt og alt som er,
for Vårherre selv, som elsker oss,
har skapt det og har det kjær.
Midt gjennem alle fantasier er det hele fortalt enkelt og
troskyldig i gammel folkevisestil. Selve handlingen av ondskap og
fromhet, skuddet mot albatrossen og velsignelsen av vannormene, er
naive, rent uvilkårlige. Det hele er mesterlig forberedt ved scenen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
