Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Romantikken i England
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
262
Romantikken i England.
satte Childe Harold, men kastet ridderkappen og fremtrådte som
„Jeg". Og møtet med Shelley virket forediende på Byron. Shelley’s
revolusjonære retning var båret av en lysende tro, Shelleys
naturfølelse av en dyp personlig tilegnelse av inntrykket. Ved vennskapet
med Shelley kom der over Byrons diktning en løftning, som han
ikke før hadde hatt. Når han nu så Alpene, grep naturen ham
mektigere enn nogensinne. I skildringen av tordenværet på Genfersjøen
har han lagt hele sitt voldsomme sinns poetiske makt, og Childe
Harolddiktet løper ut i en hymne til havet, det frie, ville hav, som
ikke kues av menneskenes herskesyke, som tumler deres stolteste
krigsflåter som leketøi, — det evige hav, som ruller sine bølger så
fritt som i den første stund, allmaktens evige billede, stolt og ensomt
i storm som i stille. Og i de filosofiske dramaer „Manfred* og „Kain*
skildret han i storladne billeder menneskeåndens stolthet og frihet
og verdens usselhet. Alpenes velde omgir Manfred, den ville
høi-fjellsnatur var blitt skildret av den franske forfatter Sénancour,
Chateaubriands samtidige. Byron har ikke først opdaget den, men
i Byrons Childe Harold og Manfred blev denne fjellverdenens
mektige poesi først stillet frem for det store europeiske publikum. Høit
oppe på sin borg i Alpedalen skal Manfred dø efter sitt ville liv.
Han bortviser abbedens religiøse preken om omvendelse og håp,
han bortviser djevelens trusler. Menneskeånden er sin egen synds
ophav og ende, sin egen dommer. Den gir sig selv sin lodd
eftersom mennesket har levet. „Det er ikke så vanskelig å dø," roper
den stolte Manfred og synker om. — Kain står grublende, med
oprør i sinnet. Han vil ikke prise den Gud som har skapt verden,
hvor alle skapninger fortærer hverandre og undertrykker hverandre,
og hvor alle lider smerte, og han vil ikke øke denne smerte ved
noget blodoffer. Og Lucifer, oprørets ånd, viser ham verdens
fremtid med all tyranniets og lidelsens vekst. Mens Abel på sitt alter
bringer blodofret med from bønn, reiser han et alter med jordens
frukter som offer og hans bønn er full av „Hvis". Da så Herrens
lyn tender ilden på Abels alter og hans hvirvelvind omstyrter Kains,
er oprøret tendt i Kains sjel. Bønnen er død hos ham. Han vil
ikke reise altre mere; han vil omstyrte dem. Abel vil verne om
sitt; da griper Kain en brand fra altret, han biir den første morder, den
første landflyktige og engelen setter Kainsmerket på hans panne.
Byron er Manfred, Byron er Kain. De er begge en ny utgave
av Korsaren med den ene dyd og de tusen synder. Men
skikkelsen har fått ny storhet, og står ovenfor, hevder sig selv overfor det
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
