Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Romantikken i England
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Keats.
277
elsket skjønnhetens idé i alle ting.“ Skjønnhet blev hans religion.
Å se tingene i deres skjønnhet, det var for ham å se dem i deres
sannhet. Den første linje i hans første større diktning „Endymion"
forkynte hans tro: „A thing of beauty is a joy for ever (En tingav
skjønnhet er en fryd for alltid). Og han satte i sin henrivende „Ode
til en gresk Vase" som slutningslinje de ord som gir uttrykk for
det innerste i hans overbevisning: „Skjønnhet er sann og sannhet
skjønn, det er alt — I vet på jord og alt I trenger vite."
Keats er da helt og holdent kunstner. „Den beste sort poesi,
— det er alt hvad jeg bryr mig om, alt hvad jeg lever for.“ Den
dikteriske form er for ham en helligdom; på „vakre uttrykk" kunde
han „se som en elsker". Det gav ham drivkraften i hans arbeide.
„Jeg vet ikke noget, har ikke lest noget, men jeg vil følge Salomos
råd: skaff dig lærdom, skaff dig innsikt! Der er bare en vei for
mig. Banen går gjennem flid, studium, tanke. Jeg vil følge den."
Stolt og fattet stod han i denne sin overbevisning, da hans
Endy-mion hadde lidt nederlag. „Jeg har ikke den minste følelse av
ydmykhet overfor publikum eller noget annet i verden enn for det
evige vesen, skjønnhetens idé og de store menns minne." Han var
trygg på sin begavelse. Hans utvikling i de siste år er ganske
forbausende. Fra den lange og brede Endymion utvikler han sig til
en klar og presis fortellekunst i sine poetiske fortellinger „Isabella",
„St. Agnes aften" og „Lamia". I sin ufullendte „Hyperton" viser
han sig som en dikter der kan skape det kolossale. Og i hans
mindre dikt er fantasien blomstrende og uttrykket usvikelig sikkert.
Keats er en natur som beruses av poesien og er helt fylt av
sine inntrykk. Alle hans sanser er våkne. Livet åpenbarer sig for
ham i form og lyd, i lukt, smak og fornemmelse. Shelley er en
idédikter og hans diktning et luftsyn. Keats er jordisk og han har
ikke nok i idéen. „Gid jeg hadde et liv i sanseinntrykk heller enn
et liv i tanker," sukker han. Inntrykkets rikdom får allting til å
leve i hans skildring. Det er den kolde Sankt Agnes aften. Uglen
fryser tross alle sine fjær, haren hopper skjelvende gjennem det
frosne gress, den gamle munk er valen på fingrene, mens han teller
perlene på sin rosenkrans. På slottet begynner de knurrende
sølvtrompeter å bjeffe. Festsalene står rede, deres prakt gløder efter å
motta gjestenes skare. De utskårne engler under gesimsen stirrer
med håret kastet tilbake og med vingene foldet overkors på brystet.
Her lever tingene sitt eget liv i skildringen; det er det 19de
århundres eiendommelige skildrekunst som våkner, det 19de århundres
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
