- Project Runeberg -  Verdens-litteraturhistorie : grunnlinjer og hovedverker / II. Fra Voltaire til Balzac /
279

(1928-1934) [MARC] Author: Just Bing
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Romantikken i England

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Skjønnhetens religion.

279

Til troner hadde de den hårde flint,
til leie stenen ru og skiferhauger,
stivet med jern. Ei var de alle samlet,
nogen holdt pinen lenket, andre vandret,
Cöus og Gyges og med dem Briarevs,
Tyfon og Dolor og Porfyrion
og mange fler, de djerveste i kampen
var slengt i rum, hvor knapt de kunde puste,
sperret i mørket, der å holde tenner
mot tenner sveiset tett, og alle lemmer
klemt fast som malmens årer, knuget, skruet.
Urørlig lå de, kun de tunge hjerter
hivet i pine, klemtes kvalfullt sammen,
mens pulsen sydet vilt i feberbrott.

Forfatterens oversettelse.

Hit er Saturn kommet, deres gamle fyrste, som de nye guder
har styrtet. Vaklende og planløst kaller han dem til kamp mot den
skjebne, som han ikke fatter. Da hever sig Okeanus, havets
fordums gud, den tankefulle. Besværlig stammer han ordene frem, men
de blir klarere og sterkere. Han forkynner Saturn at som han ikke
var den første guddom som tok styret, er han ikke den siste som
skal bli styrtet. Slekt fostrer skjønnere slekt, som med rette krever
herredømmet, ti „det er en evig lov — at først i skjønnhet skal bli
først i makt“. Og han forteller at han så havets unge gud kjøre
med sitt vingede spann over vannene. Slik skjønnhetsglød var det
i hans øine at det tvang ham, den gamle havgud, til å si et tungt
farvel til sitt rike. — Og som de sitter tause, tar Clymene til orde.
Hun gikk sørgmodig ved stranden og vilde synge en klagesang. Da
kom der plutselig over fra øen en sang med toner, deiligere enn
hun nogensinne hadde hørt. De gjør henne syk av lyst. Forgjeves
holder hun for ørene, tonene trenger berusende inn og jubler ut den
nye guds navn: Apollon! Du morgenlyse gud Apollon. Forgjeves
flyr hun, hun hører alltid ropet: Apollon!

Det er Keats’ egen religion som her forkynnes. Skjønnhet er
makt, den beruser selv motstanderne i deres kval. Og verdens
egentlige styrer er den unge sangergud Apollon. Skjønnheten står der
evig i sin makt, skjønt den ikke kan tydes. På den greske urne forkynner
de skjønne relieffer skjønnhetens budskap, skjønt det er ukjente sagn
de fremstiller. Melodier som høres er søte, men disse som ikke
høres, er søtere. Ynglingen som forfølger sin pike, er lykkelig. Aldri
vil han nå sitt mål, men evig vil han elske og hun være skjønn.
Den tause form lokker oss ut over tanken som evigheten gjør.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 24 19:27:51 2025 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/verdlihi/2/0297.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free