Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Manzoni og Leopardi
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
288
Manzoni og Leopardi.
ikke har levd forgjeves. Fra man trår inn i den „unevntes"
utilgjengelige borg er man i den byronske korsars land. Men Manzoni var
blitt troende kristen før han blev byronianer. Hans hjerte slo for alt
stort og edelt, selv om dets storhet var forvillelse, og det var hans
tro at hans hjertes milde, alt forsonende Gud hadde en særlig
opgave i å få vendt de stores og stoltes sinn til det gode. Derfor tegner
han denne „Innominato“ på hans utilgjengelige borg mørk og trossig,
men tillike edel og høisinnet, og nettop hans høisinnethet viser sig i
at han ikke har ro. Hans villskap formår ikke å skape lykke og
fred, bak trossen lurer følelsen av gudsforlatthet. Overfor denne mørke
og stolte „unevnte" har så Manzoni tegnet sitt kristelige ideal i kardinal
Federigo Bomomeo. Han har utstyrt ham med en altomfattende
hjertensgodhet, hvorav der er vokset frem både menneskeforståelse
og menneskeklokskap, en mild fortrøstning til Gud, som utvikler sig
til usvikelig rettsindighet og stillferdig myndighet. Sin høieste kunst
har Manzoni lagt i møtet mellem de to. Der står den „unevnte"
ved uvilkårlig dragelse i kardinalens forværelse; han biir forvirret
ved den blide, fortrøstningsfulle mottagelse. Han famler og skriker
all sin indre tomhet ut, han farer sammen og forbauses over de
dømmende ord, som han hører kardinalen midt gjennem all mildhet
uttale over hans ferd. Men denne forbauselse bærer ikke nogen
vrede i sig, og det forbauser ham enn mere. Så retter hans sinn
sig fredelig og stille op i en ny selvbevissthet, når han hører
kardinalens utrop om at det vil være til Guds ære og forherligelse, når
han selv uttaler dommen over sitt liv og vender om for å vandre
på Guds veier.
Man merker lett at i denne skildring har Manzonis ånd latt sig
lede av hans hjerte. Det er tendenskunst, men slik at en mann
med hele sitt livsresultat står inne for den kunstneriske sannhet. Det
er bare i få øieblikk at en forfatter slik kan sette allting inn på ett
kort. „De Trolovede" blev Manzonis eneste verk, stadig omarbeidet
han boken; han kunde ikke skilles fra den.
Mens Manzoni gikk over fra det 18de århundres fritenkeri til
kristendommen, gjennemgikk pessimismens store sanger Giacomo
Leopardi (1798—1837) den motsatte utvikling. Han kom fra et
rettroende konservativt, høiadelig hjem i den lille by Recanati. Hans
far var en dannet, kunnskapsrik og litterært interessert mann, hans
mor en sparsommelig og strengt religiøs kvinne. Hun levde helt ut
for evigheten. Kold og ubøielig foreholdt hun sine barn at lidelse
er livets lodd efter Kristi forbillede, og uten tårer, næsten med lettet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
