Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Russisk og polsk litteratur til romantikkens tid
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
304 Russisk og polsk litteratur til romantikkens lid.
Den russiske kritiker Bjelinski har kalt „ Eugen Onjegin“ for
en „encyklopedi over livet i Russiand". Det er riktig, boken fører
oss både til livet i Petersburg, Moskva og ute på herregårdene. Og
overalt føler man sig hjemme: det er slik som det er skildret, det
kan ikke være anderledes. Pusjkin er velsignet naturlig. Han
beskriver tingene så de lever for oss, og han beskriver hverken for
meget eller for lite. Men det er også sant, hvis man tar det
ironisk, „ Eugen Onjegin" skildrer et liv hvor der ingenting skjer, et
liv hvor begivenhetene utgjøres av baller og seiskap, av en
presentasjon i Moskva i det høieste, av konversasjon om bøker. Og
tragedien i Pusjkins fortelling er en dueli — i anledning av en kotiljong.
Lenski svermer blåøiet romantisk for Tatjanas søster, den muntre
Olga. All ting ved henne biir poetisk for ham. Men i et anfall av
ergrelse overfor Lenski gir Onjegin sig til å gjøre kur til hans Olga
på fødselsdagsballet. Det lykkes bare så altfor godt. Hun smiler og
rødmer og er meget optatt, og da Lenski farer på henne og barsk
ber om kotiljongen, har hun lovet Onjegin den. Da taper den
blå-øiede Lenski sin tro på kvinnen, og han føler sin ære krenket. Han
utfordrer Onjegin, alle forklaringer er forgjeves. Duellen finner sted,
og Lenski faller — til Onjegins fortvilelse. Pusjkin selv er inntatt
i sin unge svermer, han holder en gravtale over ham, full av
beundring for ungdommens begeistring og dens lyse illusjoner. Men han
skjuler heller ikke at han kanskje på sine gamle dager vilde bli en
ordinær filister av en familiefar. Det er ett av bokens glanspunkter.
Men det er for gutteaktig til å virke tragisk. Og hos Pusjkins
efterfølger i Byrondyrkelse Lermontof forekommer det samme motiv i
ubarmhjertig ironisk belysning.
Pusjkin har før boken er diktet til ende desertert fra den
By-ronske fane. Og det synes som Pusjkin har vendt sitt motiv
derhen, hvor så mange russiske forfattere fra Turgenjef har fulgt efter,
å skildre den begavede mann som ingenting utretter, den
„overflødige", som han siden blev døpt, og stille ham overfor den faste
sikre kvinne, som har sin styrke ved at hun er helt igjennem
naturbarn.
Enkelthetene i boken er glimrende. Med nogen få mesterstreker
kan Pusjkin gi et naturbillede som lever og lyser. Les bare den
strofe hvor han skildrer den begynnende vinter:
Ren rimfrost täcker marken vide
och gifmildt ut sitt silfver strör,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
