Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Russisk og polsk litteratur til romantikkens tid
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
„Den u-guddommelige komedie*.
349
deres fedre og deres heder!“ — Men grev Henryk biir ham ikke svar
skyldig: Å, hadde ikke mine forfedre forbarmet sig over dere, da
vilde dere ikke være i live. Var der hungersnød, delte de ut korn
til dere, var der farsott, bygget de hospitaler til dere; da dere fra
umælende dyr var nådd til å bli — pattebarn, da reiste de kirker
og skoler for dere. Men i krig lot de dere bli hjemme, for de visste
at på slagmarken dudde dere ikke til noget.
Så biir der krig på liv og død. De siste skarer forsvarer sig i
den hellige treenighets borg, naturligvis er der en hel del som
overgir sig mot løfte om å få beholde livet. Men løftene biir naturligvis
ikke holdt. Der lages den veldigste terror. Grev Henryk står med
sine siste på skansen, hans ord får motet til å lue i dem, han gir
dem det siste kjøtt som finnes, han gir dem brennevin, og op på
skansen stiger de på hans bud. Men da følger en gripende scene. Hans
sinnsyke sønn fører ham ned i fengselskjellerne. Og i sitt vise
av-sinn ser sønnen benene av dem som er forsmektet, er visnet, er
råttnet her, stige op som sin fars motstandere, som hevnere. — Da
biir de siste skanser stormet og grev Henryk kaster sig fra tårnet
ut i sjøen. Men som seierherre på de rykende brandtomter står
Pankrats lammet i sinnet. Han ser de marker som skulde dyrkes,
de byer som skulde blomstre i den nye æra, og han føler forut at
de aldri vil bli dyrket, aldri vil trives. Og der åpenbarer sig for ham
Kristus. Han støtter sig på korset som på et sverd, hans
tornekrone er flettet av lyn og lynet i hans blikk gjennemtrenger alt.
Holder Pankrats’ troende disippel hånden for hans øine, biir den
som glass, han ser allikevel skikkelsen for sig og han roper fortvilet:
Gi mig litt mørke! og han gjentar: mørke! mørke! Så synker han
om med keiser Julian den frafalnes ord: Galilæe vicisti (Galilæer,
du har seiret).
Slik er dette klassekampdrama, skapt av en ung manns
idealisme. Han har dom til begge sider, han fører de nye lag i folket
frem til seier. Men han tror ikke på seiren, den er død. Bare
Kristus, offerets og kjærlighetens Gud lever, og hans skikkelser er
lyn og dom. For den levende fremtid fødes ikke av mord og blod,
men av kjærlighet og opofrelse.
Tre år efter utgav Krasinski — stadig anonymt — et annet
drama. Dets handling foregikk i det gamle Rom. Men det tar sikte
på dikterens fedreland. Der så han hvordan de moralske begreper
var blitt forvirret under de fremmede herskeres tvangsstyre. Hos
de polakker som var blitt hjemme, var hykleri og svik blitt rett-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
