Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den franske romantisme
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
378
Den franske romantisme.
og denne kjærlighets barn, datteren Blanche, er hans dyrebare
klenodie. Ruy Blas er svermer og vanvittig forelsket i — dronningen.
Don Sallust forklær ham som sin bror og byr ham å vinne
dronningens kjærlighet. Han kan ikke motstå det, tross forklædningen
er hans kjærlighet ekte, og denne kjærlighet inspirerer ham til å bli
den store mann. Denne menneskeskildring er i all sin
overfladisk-het uttrykk for Hugos følelse for spenningen mellem det edle og det
lave hos mennesket. Og den er tillike uttrykk for hans hjerte for
de usle og fortrykte. For meningen er ikke at det usle og det edle
i menneskene er like sant. Nei, sier Hugo, det er den elskende
kvinne, den ømme far, svermeren som hans kjærlighet begeistrer til
de store syner og det edle verk. Kurtisanen, den nidsyke hoffnarr,
lakeien, de er alle skapt av livets tilfeldighet, av livets hårde kår.
Det sanne dikterøie ser det skjønne og edle i den usleste tilværelse,
og det som dikterøiet ser er det sanne.
Den store praktiske følge av denne Hugos dramatiske diktning
var teatrets befrielse. Fra nu av så man i Frankrike at der til
tragediehelt ikke behøvdes nogen fyrste. Røveren Hernani, kurtisanen
Marion de Lorme, lakeien Ruy Blas, den onde narr Triboulet, — alle
hadde de i dypet av sin natur det edle som gjorde dem verdig til
plassen i tragediens midtpunkt. Tragedien blev en diktning, ikke
om fyrster, men om mennesker. Hugo — sier Levin treffende —
satte ikke bare den røde hue på den gamle ordbok, men også på
det gamle teater.
Sansen for kampen mellem disse motsetninger skaper en
dramatisk feberspenning, som holder tilskuerne åndeløse. Hugos hvasse
ironi feirer her sin triumf, det er hans mesterskap å la dem tørne
sammen i all sin voldsomhet, så at disse menneskers usle ytre
virkelighet tvinger frem den tragiske situasjon, og deres indre edelhet
skaper den tragiske stemning. Men også disse, både den tragiske
situasjon og den tragiske stemning er blitt nye hos Hugo.
Den tragiske situasjon er hos Hugo hitført av hans hvasse ironi.
Ubarmhjertig konfronterer han det ideale menneske og det av livet
fortrykte og villførte menneske, som tilsammen utgjør hans tragiske
hovedskikkelse. Ruy Blas har hånet de spanske statsmenn, som vil
dele makt, ære og rikdom sig imellem, han har utgytt sin vredes
skåler over dem og de har fortrukket, så taler han for sig selv
begeistret om Spanias fremtid, som lyser for hans syn. Men én er det
som ennu er tilstede, Don Sallust. Han sier bare: Lukk op vinduet, og
den store statsmann er hans lakei, og han lukker op vinduet. Men
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
