Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den franske romantisme
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
400
Den franske romantisme.
bandittene klage over at Orso synes å ville gå rettens vei: „Det går
tilbake med verden; de unge tenker ikke på å hevne sine fedres blod.
Prefekten har kludret med begge parter, så de vil forlike sig!“ —
På denne motsetning har han bygget skildringen av hovedskikkelsen
Colomba. Hun lever for sin hevn. Hun forstår ikke sin bror. Han
vil efter fransk æreskrav utfordre sin motstander og duellere med
ham. Men hun er korsikanerinne, hun sier ham at sine fiender skal
man drepe. Og for å egge ham bruker hun svik, hun stjeler sig ut
i natten og kløver øret på hans hest, så han biir rasende over at
hans fiender har voldt ham denne forsmedelse. Sin hevn vil hun
ha, på den ene måte eller den andre. Mérimée har gjort publikum
den innrømmelse, at han har latt sin Orso slippe unda problemet.
Han feller Barracinis to sønner, men de har lagt sig i bakhold for
ham, og han skyter dem begge ned i selvforsvar. Så bringer
tilfellet Colomba den hevn som hun har trosset frem og egget frem
med hele sitt vesens ville styrke. — Men lenger går ikke Mérimées
føielighet i hans skildring. Han viker ikke tilbake for til slutt å vise
oss Colomba som nyter sin hevn. Hun møtes med den gamle
Barracini, han er blitt sløv, men ved synet av henne farer han op.
Og hun står med en uhyggelig glans i øiet og stirrer henrykt på dette
vrak av en mektig fiende, som har skygget over hennes liv i to år.
Vi har lettere kanskje enn andre for å forstå denne karakter, for
vi er vant til å se denslags kvinner i de islandske ættesagaer, hvor
hevnen er hellig og ofte er sagafortellingens livsprinsipp, og hvor
fremfor alle andre kvinnene forstår å egge mennene til hevn. Men
Mérimée forstår Colomba, nettop fordi hun er motsatt den opfatning
som hersker blandt hans omgivelser. Hun er en utfordring mot hans
samtids tenkemåte, og derfor skildrer han henne med en intim og
forstående kunst, forsiktig og jevnt og så med ett heftig maktfullt,
slik at skildringen når til dypet av hennes vesen, og at samtiden får
det fulle inntrykk av at hun er „anderledes".
Denne motsetning mellem det nøkterne og det lidenskapelige
bunner i Mérimées vesen. Ingen var mere behersket enn han. Som
videnskapsmann var han den fullkomne nøkternhet i egen person,
han undgikk med vilje å gå utover de bestemte klare fakta. Han
blev inspektør for Frankrikes minnesmerker, og som sådan fikk han
hindret mange moderne ødeleggelser av historiske verdier, men hans
innberetninger var den fullkomne saklige redegjørelse. Han blev
medlem av det franske akademi og akademiet for innskrifter, og da
Napoleon III giftet sig med Eugénie de Montijo, blev Mérimée knyttet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
