Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den franske romantisme
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
402
Den franske romantisme.
Théophile Gautier.
Medaljong av David d’Angers (1788—
1856)
hver av dem og dør. Siden får vi bare høre at hun har fått en
pen gravsten med sitt navn i gullskrift, og på den er skrevet med
damehånd med blyant: „Stakkars Arsene, hun ber for oss.“ Disse
seks ord forteller ikke noget om utgangen. Men de lar gjette det
hele. Og gjennem denne utgang som vi aner, lyser Mérimées ironi’:
fru de Pienne har villet omvende Arsene, men det er Arsene som
har omvendt henne, så hun har
fulgt sitt hjertes hemmelige røst,
som hun i sin fromhet før trodde
hun kunde la være å høre på.
Nettop ved denne sin vel
skolerte og ironisk-hemmelighetsfulle
kunst fikk Mérimée betydning for
de senere forfattere i Frankrike. Det
er en lignende kjølig ironi som biir
brodden i Dumas d. yngres
mesterlige replikker. Og den gjenfinnes
hos Taine. Mérimées leken med det
skrekkelige eller det usømmelige falt
inn i samme tone som rådet under
Napoleon III.s keiserdømme. Taine
har uttrykt dets ånd i de berømte
ord: „Et anstrøk av brutalitet gjør elegansen fullendt." Og Mérimées
diskrete hemmelighetsfullhet i kunsten, hvor ingenting sies, men det
hele røbes, gjenfinnes ved århundrets slutning i bøker som Marcel
Prevost’s „Kvinnebrev" og Hervieu’s „Selvportretter".
Hvad Mérimée er for prosaen, det lille mesterverks mann, er
Théophile Gautier (1813—1872) for verset. Men ellers er de så
forskjellige som vel mulig. Gautier var av natur en ildtilbeder, hans
beryktede røde silkevest lyste i de forreste rekker ved
Hernani-slaget. Han yndet å uteske borgerne både i klædedrakt og i moral.
Han hadde forkjærlighet for det syke, det fordervede, det grusomme
og han slapp den med velbehag løs. Hans romaner er utpreget
uanstendige. Hans intelligens er såre begrenset, han opfatter ikke
en skikkelse eller en situasjon med tanken, men med øiet. Han
hadde i sin ungdom været maler, og han vedblev å være det, da han
byttet penselen med pennen. Hans skildringer og hans dikt er
malerier i ord. Deri ligger hans mesterskap: han ser, og han kan
ganske nøiaktig beskrive hvad han ser, så vi får det tydelige
inntrykk ikke bare av hele billedet, men av hver nyanse i det. Den
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
