Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den franske romantisme
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
George Sand.
409
ikke begrense sig; så gikk hun over til romanen, hvor hun fant sitt
livs kali. De første romaner var naturligvis et såret hjertes klage;
de var det uforståtte og bedragne kvinnehjertes saga. Den første av
dem, „lndiana“, fortalte om en kjedelig og brutal ekteherre, en
bedårende og hul elsker der var lutter lidenskap hvor det gjaldt å
erobre et kvinnehjerte, og kulde og forbeholdenhet hvor det gjaldt å
bringe ofre for denne kjærlighet. — Og i begge tilfelle forstod han
å bevare verdensmannens fine ytre optreden. Boken gjorde opsikt.
Frankrikes dannede kvinner begynte å få øinene op for at deres
hjertes rett var i strid med det samfunds rett som de tilhørte.
Boken var ikke bare et angrep på de uverdige ekteskaper, verre var
det angrep som rettedes mot den slepne, fine seiskapstone, de
charmante, dadelløse kavalerer som lekte svermeri med damene, og som
når det kom til stykket hverken hadde meninger eller følelser og
derfor fant at kvinnene heller ikke burde ha det. Ennu sterkere
bevegelse vakte „Lélia“. Det var en idealroman, og heltinnen var
som hevet ut over sitt kjønns grenser. Hun følte dog som kvinne.
Så gjør denne bok epoke i kvinnebevegelsens historie. Renés store
følelser, hans naturbegeistring, hans verdenssmerte er her nådd frem
til kvinnen. På hver side av denne heltinne står karakterer som er
typiske hos George Sand, den svake svermeriske dikter og den stolte
lidenskapsløse stoiker, den fordums straffange. Karakterene hos
bokens mennesker er ideale og er tegnet med romantikkens
svermeri. Sprog og skildring bugner av hjertets fylde. Begeistringen
for disse bøker tendtes rundt omkring i hele Europa. Margrete i
Camilla Colletts „Amtmannens døtre“ grubler adskillig over Madame
Sands romaner, og komtessen i „Adam Homo“, der morer sig med
å være emansipert, har naturligvis George Sands billede på sin vegg.
I Frankrike uteblev efterligningene ikke, og ordet „Blåstrømpe" var
snart på alle mannfolks leber og i vittighetsbladenes karikaturer.
Men George Sand gikk ikke helt op i den bevegelse hun hadde
vakt, og hun likte ikke de kvinner som i livet spilte „Lélia".
Svermeren og stoikeren skal vi gjenfinne hos George Sand i
stadig nye skikkelser. George Sand droges mot dem begge. Hun
forelsket sig alltid i den svake svermer. Svermeren er eventyret,
er drømmen som skal virkeliggjøres, er den hjelpeløse som kalier
på hennes moderkjærlighet, den oprevne som stunder efter balsam
fra hennes ømhet, den sjelesyke hvis villelser trenger hennes
omsorg. Han er den hun ikke har kunnet motstå, han het Musset i
1834, Chopin i 1839. Men ved siden derav har George Sand trang
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
