Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den franske romantisme
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
410 Den franske romantisme.
til en veileder, en skriftefar. Hun kom i berøring med flere av
tidens betydelige socialistiske forfattere og blev selv grepet av
socialismen. Hennes religiøse trang bøiet sig for de store religiøse
forkjempere som f. eks. den mektige Lanménais. Hun har alltid trang
til å bøie sig i lydighet for profeten. Derfor er denne stoiker, den
vismann som har overvunnet lidenskapen, en skikkelse hun ynder
å fremstille i sine romaner.
George Sand hadde en sund og frodig natur. Hun arbeidet
ustanselig og var uophørlig produktiv. Det er rent blitt en myte at
hun kunde slutte sin roman ved midnatt, gjøre den istand til
forsendelse og sà skrive første kapitel av en ny før hun gikk til sengs ut
på morgensiden. Hun kunde begynne på en roman uten at slutten
stod klar for henne. Ofte forvandlet karakterene sig under
fortellingens løp. Det var til skade for nogen av dem, men i det hele
fikk de et preg av å stå i en levende utvikling, vokse og fornye sig
eftersom romanen utfoldet sin handling. Og George Sand så på
dem alle med et nennsomt og kjærlig blikk, også der hvor de i
fortellingen måtte ligge under for skjebnen, hvor de ikke viste sig voksne
overfor livets krav. Hun lar både den sterke og den svake komme
til kort her. Den sterkes tragedie har vi i „Jacques*. Jacques er
over de 30, filosof, forakter ekteskapet som en brutal innretning,
vet bare at han intet vet om sin kjærlighets varighet. Men han har
gjort det ufilosofiske skritt å gifte sig med den syttenårige Fernande.
Han utvikler for henne alle sine tvil og forbehold, viser henne den
ytterste hensynsfullhet. Og hun svarer med — nysgjerrig å
utspørre ham om hans tidligere kjærlighetseventyr, og hun er bare
lykkelig den ene gang da han biir heftig overfor henne. For med
alle sine forbehold og med all sin finfølelse taper Jacques stadig. Det
fattes ham den livets frodighet og det brus av ungdom som er det eneste
som kan gjøre hans unge hustru lykkelig. Derfor er de bare melankolske
når de er sammen. Og så kommer den unge ukjente sanger under
balkongen; han elsker riktignok en annen/men han setter henne
hemmelig stevne for å fortelle henne derom — og så møtes hennes
sytten år med hans tyve. Det blir uimotståelig; Jacques tar
konsekvensen som ridder uten frykt og dadel. Han duellerer for henne
og søker døden oppe i fjellene for at hun skal være fri. — George
Sands hjerte ophørte aldri å være sytten år. Men hun visste også
at den rene sjel og det edle svermeri ikke bærer oppe når livet
setter sig hårdt imot. Hun har tegnet det med mesterlig skarpsyn
i titelfiguren i sin „André*. Han, adelsmannen, møtes i den blygeste
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
