Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det unge Tyskland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Bettina von Arnim.
23
var datter av den gamle romantikk, men de unge elsket henne fordi
hennes bøker vilde gripe inn og handle. Den gamle romantikk måtte
her tjene den nye agitasjon.
Noget nytt drama skaper ikke „Det unge Tysklands" forfattere.
Hos en Christian Grabbe går talentet op i besynderligheter og et
virvar av store massescener, hvoriblandt man treffer virkningsfulle
enkeltheter. Men det tyske drama fikk i denne tid sin beste kraft fra
Wien, reaksjonens faste borg, og den største dramatiker Franz
Grillparzer er i mange henseender en motsetning til romantikken.
I Wien hadde der holdt sig et folketeater som var i slekt med den
italienske maskekomedie. Hanswursts løier hadde alltid folket med
sig. De litterært dannede av den franske skole fikk nok Hanswurst
avskaffet, men han stod op igjen, bare at han da het Kasperl. Den
improviserte folkekomedie var ikke til å få ut av verden. Og teatret
var ganske uavhengig av litteraturen.
I 1820-årene og 1830-årene fikk folkeskuespillet en talentfull
representant i Ferdinand Raimund (1790—1836). Han hevet det
op til virkelig litterær betydning. Han var en elskverdig og
spøkefull wiener og derved av naturen utkåret til å bli Hanswursts
arvtager. Han var selv skuespiller, kjente sitt publikum og sitt teater
til fullkommenhet, forstod som en mester å sette sine farser og
trylle-stykker i scene. Men tidens uro og bitterhet gjæret hos denne nye
Hanswurst. Han strebet utover sitt eget mål; fra wienerdialekten
slo han over i høitysk, som gikk på stive poetiske stylter, fra
folkeskuespillet slo han over i tragedien. Han kunde ta sine borgere og
bønder på kornet; men han vilde lage ideale karakterer, og her
lyktes han ikke. Han følte sine vinger stekket og tok sig selv av
dage. Imidlertid er hans „Alpekongen og menneskehat er en* og
„Den ødsle* det ypperste som er vokset ut av det folkelige teater
i Wien.
Overfor dette folketeater står den klassiske hoffscene,
Hofburg-teatret. Det regulære drama hadde her slått sig sammen med
operaen. Her trådte Mozarts operaer først frem for publikum, og med
dem kom så både Shakespeare, Lessing, Goethe og Schiller —
naturligvis ikke revolusjonære stykker som „Götz" og „Røverne". Man
hadde stort hell med sig hos publikum, og da man siden under
Schreyvogels ledelse (1814—1832) holdt sig like så meget ren for
romantiske utskeielser som man før hadde holdt sig fra
revolusjonære, blev „Burgteatret" i Wien det klassiske tyske dramas rette
hjemsted. Her mer enn annensteds var der en tysk teaterskole.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
