Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nordisk romantikk
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Runeberg og Tegnér.
159
og når Tegnér eller Atterbom gjør sin poesi til en verdenspoesi,
holder Runeberg sig strengt til sitt motiv og hans motiver er små
og jevne, et stemningsbillede, en liten novelle, et par vekslende
optrin. Men han skildrer både menneskene og deres omgivelser slik at
det hele virker sammen, og det enkle motiv skildres slik at man har
det fulle inntrykk av det idé-innhold det eier. Runeberg synes —
og vil synes — mere naiv enn han er. Hans form har folkevisens
enfold, men det er en skarptslepet form. Hans styrke består i på
en ganske naturlig måte å ramme sømmen på hodet. Og han er
smidig som kunstner, han behersker med det mesterskap som synes
så ganske liketil, fordi det er så fullkomment, både antikkens form
og folkevisens form, og han skaper selv så forskjellige former som
versene i Kong Fjalar og versene i Fänrik Stål.
Tross all forskjell er der det samme grunntrekk i karakteren
hos Runeberg som hos de eldre. Runebergs Hjalmar er i sitt
vesens dyp den samme som Frithjof. „Den tryggaste väg är segrarens
väg“ sier den første og den andre setter „spetsen af sitt svärd —
på Nornens bröst och sager: Du skall vika1“ Det er svensk bravur,
om enn uttrykket hos den siste er spent og hos den første rolig.
Denne ro er Runebergs særegenskap. Hans natur er harmonisk,
og harmonien er uforstyrrelig. Hans helter er helter, faste og sikre
i menneskeverdenen, men de bøier sig fromt for guddommen Da
skjebnen er fullbyrdet, bøier Fjalar sig. Han innser at gudene har
makten og det er til dem han går, når han synker om. Når
Dö-beln står som seierherre ved Juutas, løfter han, fritenkeren, sitt sinn
op til den Gud, som han dog tross alt bestandig har søkt, han vet
at seiren er skjenket ham av Gud. Den overvunne og den seirende
føres til slutt frem til den store fromhet, den harmoniske følelse av
underkastelse under all-livets herre. Det er Runebergs innerste følelse;
det er det som skjenker ham den fred og trygghet, som overalt er
til stede som en gudegave i hans poesi.
Om den norske litteratur under dette tidsrum må jeg henvise
til norske litteraturhistorier. Romantikken biir rådende i norsk
litteratur i tidsrummet efter 1814. Men romantikken virker ikke
skapende; det eneste som lever igjen av denne tids litteratur er et par
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
