Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nordisk romantikk
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
160
Nordisk, romantikk.
fedrelandssanger og Bjerregàrds lille komedie „Fjeldeventyret“, som
ikke er meget romantisk.
Så veller den norske poesi frem i Henrik Wergelands geni,
den vokser op over virkeligheten, den biir verdenspoesi; i hver liten
ting åpenbarer universet sig, himlene er åpne og poesien flyver inn
i dem. Den ligner på den svenske romantikk i det at den er
idé-diktning, men det som hos de svenske romantikere er filosofisk
betraktning, er hos Wergeland umiddelbart himmelsk syn.
Efter denne verdenspoesi kommer en nasjonalpoesi som vil gi
billede av norsk natur og som søker sine motiver i norske
folkesagn. Poesien arbeider sammen med den historiske videnskap i
denne Welhavens og P. A. Munchs tid og de gjør begge rike
landvinninger. Men en ting savner man i denne poesi: det levende
menneske. Fullgyldige menneskeskikkelser kommer der først da et
nytt slektledd med kraftigere temperament trer frem, da møter vi
historiske skikkelser som Ibsens Hjørdis og Skule, som Bjørnsons
Sigurd Slembe og Bergljot, bondegutter som Bjørnsons Torbjørn
Granliden og hans „Glade Guttu, moderne skikkelser som Camilla
Colletts Amtmandinde og Bjørnsons Fiskerjente. Først her har
dikterne våget å dikte inn hvad de elsket og hvad de hatet, hvad de
følte som rett og som urett, hvad de trodde på og hvad der vakte
deres tvil og engstelse. Derfor fikk denne diktning, den historiske
såvel som nutidsdiktningen, liv og blod hos dette slektledd. Og
samtidig får poesien rikere idéinnhold. Denne diktning er romantisk
deri at dikterens ideal står som bydende makt i skildringen, det
bestemmer hvordan lys og skygge skal falle over personene. Til slutt
reiser idealismens tinde sig i Ibsens „Brand“; her er idealet alt.
Virkeligheten en, overalt under dets dom. Poesien får en ny myndighet
og en ny epoke blir åpnet for litteraturen.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
