Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den engelske roman
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
170
Den engelske roman.
hele mennesket levende, det åpenbarer dets vesen. Når familien
Micawber alltid snakker om at det kan være at noget „dukker op“,
har man straks for sig deres lettsindighet med håpet lysegrønt midt i
elendigheten. Hver gang Joe Gargery i „Store Forventninger" ser
igjen Pip, har han alltid på rede hånd sitt „Pip, gamle kamerat". Pip
har været liten gutt i hans smie, og Joe har beskyttet ham, da blev
det til, dette „Pip, gamle kamerat". Og det biir som det har været,
hvad der enn kommer, heter det „Pip, gamle kamerat". Pip er blitt
en fin herre og forsømmer Joe, dog når han engang imellem
kommer til ham, hilser Joe ham alltid med sitt „Pip, gamle kamerat!"
Pips forventninger biir ruinert, han ligger syk, da er Joe der med
sitt „Pip, gamle kamerat". Vi ser godheten og trofastheten lyse i
Joes øine, hver gang vi hører det. Slik er Joe Gargery.
Likfiske-ren Riderhood i „Vår felles Venn" knurrer mutt om „en ærlig manns
arbeide". Og det viser oss akkurat det motsatte av det som ligger
i ordene. Vi ser i det misunnelse og nag og forbitrelse og lurvet
selvfølelse, alt det som gjør Riderhood til en brutal skurk, når
leiligheten er der. „En ærlig manns arbeide" blir løsenet for alt det
slette som bor i ham. Slik skildrer Dickens menneskene ved å gi
hver av dem sitt stikkord. Stikkordet åpenbarer dem for oss som
gode eller onde, som narrer, hyklere, kjeltringer, som svake og som
brutale. Det er Dickens’ måte å skildre mennesker. Den fører til
overdrivelser, men nettop ved overdrivelsen blir Dickens’ mennesker
levende. Det fornuftige ligger ikke for ham. Chesterton har rett i at
Dombey har Dickens tegnet på fornuftig måte i hans forhold til datteren
Florence. Han skildrer hvordan det utvikler sig fra likegyldighet til hat,
det er meget riktig. Men fordi det er fornuftig og riktig og uten
overdrivelse, biir det ikke levende. En kolossal overdrivelse er derimot
tegningen av major Bagstock i smått og stort: hans nese er blå,
han taler alltid om sig selv som J. B., han holder alle sine synder
og dårligheter frem i lyset, slik biir han gamle J. B. den ærlige
venn som selvfølgelig kan snylte på sine venner. Hvert trekk er
overdrivelse, og allikevel, sier Chesterton, vil man sverge på at man
har møtt ham i Bath. Eller ta fra samme bok Dickens’ mesterverk,
skildringen av unge Toots. Toots stakkar er en dum laps. Han er
efter siste mote, han forsøker å forstå sig på sport og lar sig plyndre
av sin venn sportslømmelen. Han er ung og rik, han er med på alt
hvad en av den gylne ungdom kan tillate sig. Og like uglad, like
tom og dum og kjed står han der. Vi forakter ham både som dum
og som feig. Han forelsker sig i Florence Dombey. Han lenges
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
