Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - De siste romantikere i Tyskland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
208
De siste romantikere i Tyskland.
til ham og det er i orden, når de rettferdige kommer tilbake. Slik
er det blitt slutt både på rettferdigheten og anstendigheten. Og den
frodige natur har seiret.
Naturen er bra, og den som er bra er naturlig, det er Kellers
grunnsetning. Tilfellet kan nok føre ham vill. Den hederlige
skredder i „Klær skaper folk* kommer til å spille greve. Folk tror han
er det og gjør stås av ham, så kommer han til å gå inn i rollen.
Men han er ærlig og vil helst ut av det. Og Nettehen som han har
forlovet sig med som greve, elsker ham ærlig og svikter ham ikke,
når han fra greve igjen er blitt skredder. Men naturen er ikke så
liketil, den kan sette brus i blodet, så det biir til hovmot og til
villskap. Keller hater et søtladent koketteri som Züs Bünzlins og
beregnende koketter som pynter sig med sine tilbedere. Men han har
tilgivelse for en sund kvinnes lyst til å behage og en djerv kvinnes
lyst til å se mennene for sin fot. Prektig er hans skildring av den
stolte unge jomfru Küngolt i „Dietegen*. I festens hete danser hun
med alle menn, hun viker ikke tilbake for å bruke elskovsdrikken
for å få dem til å løpe gal efter henne. Men det er bare brus i
blodet hos henne som volder det. Hun kommer til å bøte hårdt
for det, men hennes natur er like ufordervet.
Slik er Kellers opfatning. Han kan sette alle borgerlige hensyn
til side, når det menneskelige kalier og naturen taler. Men han er
i grunnen ekte borgerlig. Han er imot politisk radikalisme og mot
kvinneemansipasjon. Han elsker kvinnen i hjemmet og borgeren
som er virksom i sin hjemstavn.
Flere av disse forfattere er også lyriske diktere — således Storm,
Hebbel, Heyse, Keller. Men perioden fikk også sine særlige
lyrikere. Øverst blandt dem står Edward Mörike (1804—1875), hvis
diktning faller innenfor forrige tidsrum, men som er mere åndsbeslektet
med dette tidsrums forfattere. Han var en blid og svakelig
skapning, som hadde vanskelig for å klare sig i livet, skjønt det tok
nokså lempelig på ham. Han var teolog og prest i det idylliske
Clevesulzbach i Schwaben. Her levet han sine lykkeligste år, og
fra denne tid stammer hans skjønneste dikt. Det er blide
naturstemninger. Det er vår i luften, duft stiger op, fiolene drømmer,
de kommer snart og en sølvtone klinger gjennem det hele. Ja, det
er våren jeg kjenner. Eller natten lener sig drømmende op mot
fjellet. Men jordens kilder synger for henne. Hun akter ikke på
det, hun hører på himmelens sang om timene som flyr. Men vannene
synger og synger sin sang om dagen, om dagen som hen er runnen.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
