Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Senromantisk lyrikk
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
232
Senromantisk lyrikk.
de forhatte menn fra det annet keiserdømme pynter sig med hans
klædningsstykker og pryder sin usselhet med hans seire. Og
seirenes marmorstatuer blekner av forbitrelse ved forsmedeisen. Men
da er målet fullt. Da ser man flammeordene skrevet av Herrens
hånd: 18de Brumaire.
Slik kjemper Victor Hugo som dikter mot keiseren. Alle hans
evner forener sig her, evnen til skildring, evnen til å skape
dramatisk spenning, til å smi ordene til dolker. Han føler sig som
frihetens stridsmann i sitt eksil, som profet, føler sig i slekt med alle
åndens kjemper som lever og som har levet. Og dog er det ganske
forgjeves. Dag går efter dag og der skjer ingenting. Det som han
venter på, det som hans håp klynger sig til, er en folkereisning som
skal jage vekk den siste keiser og hans nidingsfølge. Folket tror
han på, folket er edelt, folket er sterkt. Og sitt ønske og sin tro
gir han uttrykk i sitt symbolske dikt Karavanen. Det er
fremskrittets uendelige karavane, åndene er på sin evige marsj. Nogen
bærer fanen, nogen arken. Alltid går det fremover, men aldri når
de frem. Førerne veksler; forsvinner Johan Huss, kommer Luther,
efter Luther Voltaire, efter ham Mirabeau. Det er ukjent land de
vandrer gjennem, men tåkene svinner hvor de går, alltid er deres
blikk rettet på idealet: frihet, fred, arbeide og kjærlighet mellem alle;
det er deres Mekka. Men når de gjør holdt, trette og utmattede,
kommer det onde i heslig dyreform. Og når det biir natt, slår de
op telt. Men i natten myldrer det av avskyelige dyr: gribber, aper,
sjakaler, rotter, flaggermus, muldvarp, feige hyener, platthodede tigre.
Man ser overalt deres glo-øine i mørket. De hveser og ler, de
mjauer, de gjør, de knurrer. — Men plutselig blir alt stille, alle
disse heslige dyr, som er djevlene i det ukjente land, alle tier de.
Ørkenen ligger stum. Og så hever sig i stillheten et mektig brøl.
Det er løven, Rolig vandrer den og ser mot stjernene, ånder den
friske luft, som den savnet i sin hule. Taus vandrer den, bare dens
pust farer forbi. Men det er nok. For dette pust skjelver hele
naturen, da tier alle stemmer, som hyler i natten. Slik vil det være,
når du, o folk, reiser dig av den lange søvn, da vil nok de utallige
tyranner merke at der rører sig nogen i mørket, at det er dig,
løven, som kommer, da vil de tie og forsvinne. — I disse praktfullt
tegnede billeder forkynner Hugo sin tro på fremskrittet og sitt håp
til folket.
Men Hugo er ikke bare politisk dikter, han er også dikter
privat for sig selv. Disse dikt har han samlet i Les Contemplations.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
