Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Positivisme og utviklingslære
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Stuart Mill.
269
en av de mest fremtredende forkjempere for kvinnesaken, som var
tidens store bevegelse. — Efter hans død utkom hans Tre essays
om religion, som forbauset både hans tilhengere og hans
motstandere. Han forsvarte religionen, og han uttalte sig avgjort for
muligheten av å tro på en skapende gud og en personlig udødelighet.
Comte hadde ikke villet diskutere disse spørsmål, for ham lå det
utenfor filosofiens ramme. Mill diskuterte dem og viste sig tilbøielig
til å tro både på Gud og på udødeligheten, men fremstillet det dog
bare som muligheter.
Det var erfaringen som blev prinsippet; filosofien vilde ikke
spekulere, men eksperimentere. Den vilde ikke ta noget for givet,
den vilde kontrollere hver antagelse. I naturvidenskapen kom den
samme tendens frem; i den hadde der i århundrets begynnelse
hersket en romantisk spekulativ naturfilosofi. Nu derimot vilde man
bare tro sine egne øine. Dette førte til en hel revolusjon i
opfatning av naturens historie. Man opgav troen på katastrofer og
revolusjoner i naturvirksomheten. Charles Lyell antok at det bare
var de samme krefter, hvis virkning man kunde se gjenta sig den
dag idag, som hadde været virksomme ved jordens hele
dannelseshistorie. Og ut fra de samme grunnsetninger gjorde Charles Darwin
med sin bok „Om artenes oprinnelse" revolusjon i opfatningen av
hele livets utvikling i dyr og planter.
I romantikkens tid hadde man hatt sin „utviklingslære"; man
hadde opfattet hele naturen som en skala av utviklingstrin, hvis topp
var menneskeånden, og mange — Goethe f. eks. — hadde hevdet
den lære at høiere organer var omdannet av lavere, således
hjerneskallen av rygghvirvlene, blomstens begere og kronblader av bladet
o. s. v. Så var paleontologien, videnskapen om forverdenens dyr
og planter, kommet til, og hadde gitt opfatningen av de nuværende
arter en hel ny horisont. Dens grunnlegger, franskmannen Cuvier,
hevdet at jo eldre en dyreform var, desto mere forskjellig var den
fra de nuværende arter. Men han vilde ikke høre noget om
av-stamningsforhold mellem dem; en art var „det som oprinnelig var
skapt av det uendelige vesen". Han tok ingen notis av Lamarck,
som hevdet at artene ikke var konstante, at de utviklet sig fra
enkelte organismer til sammensatte; og der blev en veldig strid
mellem ham og Geofroy Saint Hilaire, som utviklet Lamarcks
grunnsetninger og påstod at de nuværende spesielle arter under innflytelse
av de omgivende naturforhold hadde utviklet sig fra felles
almindelige grunnformer.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
