Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Naturalisme og problemdrama i Frankrike
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
St. Antonius fristelse.
291
i avgrunnen. Stadig vokser Hillarion, til slutt står han høi, mektig,
strålende som en erkeengel. Han fører Antonius gjennem
verdensrummet, det vokser idelig for Antonius’ fantasi, engstelig spør han stadig
efter Gud, og hvert av Hillarions svar vekker en ny tvil om Gud.
„Tilbed mig,“ roper djevelen, ,,og forbann det blendverk du har kalt
Gud!“ Han forsvinner, men Antonius ser i villelse et nytt syn,
hele verdens vekst. Han ser for sig alle forverdenens underlige
dyre- og planteskikkelser, som næsten ikke kan skjelnes fra
hverandre, og alle fabelverdenens fantastiske trær, som er plante, dyr
og menneske i ett. Han synes å se menneskebilleder i hele naturen,
og han roper vilt ut: „O lykke, lykke. Jeg har sett livet fødes,
bevegelsen begynne. Jeg har lyst til à flyve, svømme, brøle, hyle.
Jeg vil ha vinger, skjellpanser, snabel, vil vri mig, dele mig, være
i alt, flyte som vann, skjelve som lyd, stråle som lys, gjennemtrenge
hvert atom, stige ned til urstoffets bunn, være urstoffet.“ Det er
den siste fristelse. Natten viker, solen lyser, i solskiven viser Kristi
åsyn sig. Antonius gjør korsets tegn og synker atter i bønn. —
Antonius er Flaubert selv; men også Antonius’ frister er Flaubert.
Antonius er Flauberts verdensforakt og følelse av åndens
overlegenhet. Men Hillarion er Flauberts tvil, hans evige mistillit til de
idealer menneskeheten har skapt, og tillike Flauberts veldige livstrang,
hans trang til å kjenne alle videnskaper til bunns, gjennemtrenge hver
livskrets og hver person han skildret, Flaubert, hvem intet stoff er
for vidt, for fjerntliggende for hans kunst. Og begge sider av sitt
vesen har han her tegnet mot en bakgrunn som bare begrenses av
de to siste grensepeler: uendeligheten og ørkenen.
Den rekke romanforfattere som i Frankrike følger efter
Flaubert, — Zola, brødrene Goncourt, Daudet, Maupassant, — har
tilknytning til hans realistiske side. Som de russiske moderne
forfattere „har viklet sig ut av Gogols kappe“, har den naturalistiske
roman „Fru Bovary" til stammor. Den senere retning som
bærer så mange navn og har så mange grener, som dog alltid
møtes i opposisjon mot naturalismen, — den søker også
tilknytning hos Flaubert; men det er den romantiske Flaubert,
,,Sa-lambo“s’ og „St. Antonius"’ dikter, dens forfattere priser. I „Fru
Bovary" er Flaubert for dem en mester i sitt håndverk, i „St.
Antonius" den store dikter. Naturalismens forfattere har av „Fru
Bovary" først og fremst lært å interessere sig for sin egen tid; overalt
hos disse fire hovedforfattere er det Frankrike efter 1850 vi møter
— bare Goncourtene nærer ved siden derav en kunstnerisk
kjærlig
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
