Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Naturalisme og problemdrama i Frankrike
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
292 Naturalisme og problemdrama i Frankrike.
het til det 18. århundres kultur. Dernæst har de lært å finne det
interessante i emner som ikke har det minste skjønt i sig, og som
ligger nær for hånden. Ja tvertimot, nettop det tiltrekker dem som den
tidligere litteratur gikk av veien for. De vil si sin samtid sannheten
like ut. De vil ikke legge skjul på noget av alt det stygge som
finnes i menneskelivet, og de vil forteile derom uten å gjøre forsøk
på å avdempe det. Som man hos oss om den realistiske skole
laget slagordet „Stygglitteratur", talte den franske naturalismes
motstander J. J. Weiss om „la littérature brutaleNaturalistene selv
stiller sig den opgave å gjøre det av med den romantiske skjønnhet
og glans, det er for dem en gyllen løgn; de skildrer alle livet som
mørkt og sørgelig. Ja, Zola fremsatte skolens program, da han
forklarte at kunsten bare var „en krok av naturen, sett gjennem et
temperament"; definisjonen er særlig karakteristisk ved at begrepene
„skjønnhet" og „poesi" mangler. Forfatterskapet blir hos dem
derfor først og fremst et studium, beskrivelsene kommer til å bli et
fremtredende trekk i deres bøker. Enkelte av dem — især Zola og
Goncourtene — ser i sitt forfatterkall ikke bare en kunstnerisk, men
også en videnskapelig virksomhet; de innsamler bunker av
„menneskelige vidnesbyrd". Goncourtene lever ikke for annet enn sine bøker,
Edmond de Goncourt opstiller endog „Litteratur-standen" som
motsetning til ektestanden. Maupassant forbanner sitt kunstneranlegg;
det tvinger ham til bare å leve for å beskrive. Gjennem hele
rekken blir forfatterskapet mere ansett som et fag enn som en frukt av
inspirasjon. Og allikevel skinner romantikken, — den forhatte, av
all makt bekjempede romantikk — på forskjellig måte igjennem hos
hver av dem.
Gruppens fører Emile Zola (1840—1902) har ikke ansett den
„naturalisme" han tilhørte, for å være en blott og bar litterær
retning. Det var bare det litterære utslag av hele den moderne
videnskap, dens nøkterne betraktning, som lot de store uløselige
problemer ligge, som gikk frem skritt for skritt fra det kjente til det
ukjente, som bygget på erfaring og bare regnet med fakta, som så
at livets drivkrefter ikke fantes i blå svermerier, men i realiteter, og
at livet alltid var en kamp for tilværelsen. Troen på livets rett og
følelsen av livets makt er sterk hos ham; derfor bekjemper han alt
overnaturlig, derfor vil han slå ned alle autoriteter. Han finner at
det realistiske annet keiserdømme hadde forholdsvis rett overfor den
romantiske republikk av 1848, og sa den tredje republikk de barske
ord at den måtte være naturalistisk eller ikke eksistere. Siden skrev
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
