Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Naturalisme og problemdrama i Frankrike
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
298
Naturalisme og problemdrama i F rankr ike.
i ulage. Deres legemer er blodfattige og magre av den dårlige
grubeluft og den dårlige kost, den sorte såpe tar glansen bort av deres hår,
som biir lyst, blekt og matt i farven. De stadige bad og
sammenpakningen av hele familien på ett soveværelse lar all bluferdighet
gå til grunne; barn, ungdom, foreldre, gamle, alle må de slite idet;
alle viser en misfornøjet lydighet og et dumpt hat mot de
overordnede; drift og griskhet blir brutale, råheten allesteds nærværende hos
dem. Og som toppen på denne utvikling står den gamle bestefar
Bonnemort, kompaniets slave gjennem et helt langt liv. Gang på
gang er han sloppet ut av dødens klør ved eksplosjoner og
sammenstyrtninger. Han taler næsten ikke, han brummer bare tvert til svar
når han biir spurt. Han har nattearbeidet, og man ser ham om
dagen bare spise eller snorksove. Kulistøvet er gått ham i blodet;
han spytter sort. Hans ben er dårlige, men han henger i; for
kompaniet skal ikke ha den triumf at han går av før han har rett
til de 180 francs i pensjon. Han sukker stadig resignert: Når man
bare har brød, så! Men hatet mot aksjonærene er ubevisst et
livs-prinsipp hos ham. Da Cecilie, datter av de skikkelige borgerfolk
som lever av sin aktie, blid, indolent, frodig, godhjertet kommer med
sine foreldre og blir igjen for å rydde op mens de andre ser sig
videre om i arbeiderboligen, kaster Bonnemort sig over henne uten
et ord, uten et skrik, kveler henne med et eneste ubarmhjertig tak.
Dette er ikke virkelighetsskildring, det er en verdensmyte om
kreftenes brutale kamp på liv og død i det moderne samfund. På denne
måte biir fremfor alt massene levende hos Zola. De streikendes tog
i „Vårbrudd" er uforglemmelig. Suiteforing, streikedisiplin,
understøttelseskasse er det slutt med; hungeren pisker dem avsted; de vil
føle at de har kommandoen og de vil ødelegge; de går til den
fremmede kuligrube og kommanderer: alle mann ut! Snorene overskjæres,
det hele er ødelagt. De går så omkring fra grube til grube, eftersom
frykten for militær driver dem hit og dit. En arbeidsformann
forsikrer, han vil late livet før de får gjort noget ved gruben; det er
det samme om hans motstand er unyttig; hans stilling pålegger ham
piikten, og den skal utføres; — ja, det forstår de, arbeidsdisiplinen
ligger dog i blodet hos dem, og de drar forbi. Men den som de hater,
er først og fremst det nye magasins eier; han har latt dem sulte,
suget til sig alle deres penger for det brød de har fått hos ham, latt
dem dyrt betale de stakkars pyntebånd, og når de var sunket i gjeld
til ham, er familiens kvinner blitt bytte for hans usedelighet. Han
blir overfalt og lemlestet i frådende hat og avskyelig råhet av den
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
