Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Naturalisme og problemdrama i Frankrike
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Dau det.
305
lettsindighet, skjønt han i grunnen elsker henne. Da hun opdager
det og blir dødssyk derover, sitter han fortvilet ved hennes seng og
forsøker å trøste henne, — men det avholder ham dog ikke fra å
bedra henne igjen. Og med alle sine lettsindigheter og løgner, alle
sine utspekulerte slyngelstreker, er han dog i grunnen et naivt, et
snildt og godt menneske; han mener det i grunnen ikke så slemt
med det han gjør. I sammenligning med sådanne sydfranskmenn finner
Daudet at parisernes nordfranske natur representerer en viss
menneskeverdig ærlighet, at de har en viss menneskeverdig mening med
alt hvad de gjør.
Daudet næret en innflytterbeundring for pariserne. Ganske visst
avskydde han egoismen, luksusbegjæret, den kolde hensynsløshet
overfor dyd og plikt, ekteskapsbruddet uten blodets brusen hos en
Sidonie (i „Fromont junior og Risler senior"), ganske visst gyser
han ved tanken på den svindel og immoralitet som råder i hertugen
av Moras styre. Men han kan ikke nekte dem sin beundring for
deres sikkerhet. Der trygler hertugen av Mora Dr. Jenkins om å
stramme ham op med piller til sine siste utskeielser, lægen forklarer
ham brutalt at det er ute med ham. Plutselig viser hertuginnen sitt
blonde hode, og med ett har hertugen sitt blide, ømme
ektemanns-smil, og dr. Jenkins blir en godmodig huslæge som godsnakker om
litt forsiktighet. Monpavon og fru Jenkins møtes da de begge går
avsted for å gjøre ende på sitt liv. Men idet de møtes, løfter han
hatten med den elegante og utmerkende bevegelse som har gjort hans
hilsen berømt, og hun sender ham sitt gratiøse pariserinnesmil; der er
ikke annet å se enn en herre og en dame av den fine verden, som møtes
som man møtes i den fine verden. Overfor disse mennesker gjør den
stakkars Nabob fra Syden en figur som minner om en cirkuselefant.
Men under dette mondéne Paris så Daudet et annet, som var
hans elskede land, det bra, borgerlige Paris, hvor der arbeides jevnt
og ufortrødent og beskjedent, og hvor verdens luksus hverken har
fordervet familiekjærligheten eller livets små gleder. Det var et
sidestykke til Dickens’ borgerlige London; Daudet er her — like så lite
som Dickens — fri for sentimentalitet; men denne verden er mere
gratiøs, mere fransk; riktignok er de derved blitt betydelig blekere
enn Dickens’ sprudlende småborgerfolk. Her hadde Daudets hjerte
hjemme, her vokste hans tro på menneskene sin sikre vekst. Hans
roman er en Juste-milieu-roman i naturalistisk drakt. Betegnende er
i så henseende hans mesterverk ,,Sappho“ — skildringen av
hvorledes en løs forbindelse forderver en ung manns liv. Det begynner
20 — Bing. III.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
