Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Naturalisme og problemdrama i Frankrike
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
306
Naturalisme og problemdrama i Frankrike.
Guy de Maupassant.
i forelskelsens rosa, så litt efter
litt kommer uorden, gjeld, strid
som gjør stygg, og forsoning i
en vellyst som tar sinnets renhet
bort. Forgjeves er alle brudd. Til
sist, da han skal gifte sig og elsker
den unge pike, treffer han Sappho
igjen; den gamle forbindelse sluttes
atter uten spor av den gamle
kjærlighet; han føler sig
nedverdiget, udyktig til hver edel følelse;
han bryter med den unge pike,
og det er forbi med ham.
Romantikkens glans er her tatt bort fra
grisetten; det er gjort med
naturalistisk ubarmhjertighet, men
bokens ånd har sitt utspring i det
litterærejuste-milieu. Daudet bare
tøier det noget over mot
naturalismen.
I motsetning til Daudet var Guy de Maupassant (1850—1893)
den ubarmhjertige realist. Daudet hadde et godt smil, en kvinnelig
bløt medfølelse, en kvinnelig beundring-tross-alt overfor de
mennesker han så. Maupassant hadde hatt Flaubert til faderlig venn og
hadde lært av ham. Det hele var som Flaubert hadde sagt: en
illusjon å beskrive. Det hele var intet, men det var en opgave å
beskrive det. Flaubert hadde været romantiker, han hadde fordypet
sig i sitt emne for å skildre det nøiaktig. Maupassant vendte tilbake
til klassikernes korthet og knapphet. Han kunde nok fordype sig i
sitt emne, men han visste aldri at han gjorde det; han tegnet det i
streker, akkurat de tre streker som gjorde det levende. Han
foraktet menneskene, de var så plumpe og lave i sine lyster og usle
sine utveier; det var „påklæddde gorillaer". Maupassants trestreker
stemplet dem med hans forakt, og han nøt å kunne skildre hvad der
ikke gikk an å skildre, skildre det så brutalt og dog så elegant og
raskt at han kunde få sagt det, han alene. Han blåste i all moral,
og mange av hans bøker slo igjennem ved hans elegante
uansten-dighet. Hans ironi var skjærende og nådeløs. Man kan ikke mere
blodig håne menneskenes usle pengebegjærlighet, som kaster all moral
til side, og deres like så usle borgerlige penhet, når de har sitt på
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
