Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Naturalisme og problemdrama i Frankrike
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Maupassant.
307
det tørre, enn Maupassant gjør det i „Arven“. Da den skikkelige
visne kontorist og hans kone ikke får det barn som hennes tante
har testamentert sine millioner til og det lakker betenkelig med
treårs-fristen, så biir hans kollega på kontoret, det velige mannfolk Maze,
invitert til middag. Fruen og han har ikke øinene fra hverandre,
og de biir siden uadskillelige. Ved en familiemiddag ser man så
plutselig fruen styrte ut med servietten for munnen. Men nogen tid
derefter forteller hun sin mann at hans venn m. Maze har været
uforskammet, og hun har kastet ham på porten. Nu er alt fryd og
giede; ennu før barnet er kommet til verden, løper de hen til
skifteretten for å vise sin adkomst til millionene. Og ved barnedåpen er
hele kontoret — undtagen Maze naturligvis — invitert, barnet biir
fremvist, og en av kontorfolkene hvisker til sin nabo: „Hun ser ut
som en liten Mazette,“ en bemerkning som gjør sin lystige runde på
kontoret. Men bak denne Maupassants hån ligger der dog
medfølelse med menneskene og deres usselhet, en ubarmhjertig
medlidenhet, kan man si. Hans roman „Et liv“ følger en kvinne fra
hun er voksen til hun blir bestemor. Det er den evige illusjon og
den evige brutale skuffelse. Forelskelsessvermeriet hos henne rives
ned fra sin syvende himmel ved ektemannsbrutaliteten, men så
våkner honningmånedens sanserus igjen. Dog, den mann hvem alle
følelser gjelder, er en lav, nærig, rå vellysting; han bedrar henne
med kammerpiken. Så kommer fallet fra den drømte salighet, og
efter det den grå, grå hverdag. Hun er atter den ulykkelige lille
pike hos sine foreldre. Hennes barn kommer, i det våkner atter
drømmene til live, og de styrtes enn ikke om, da hennes mann påny
bedrar henne med en adelsfrue i nabolaget, og fruens ektemann
dreper de skyldige. Barnet får all hennes ømhet, hennes tåpelige
moder-ømhet. Resultatet biir at han vokser op til en slubbert, men
morens blide godhet gjør ham øm og elskverdig op i øinene på
henne; så hun av hans slyngelstreker bare erfarer følgene. Til sist
må han forsvinne for å undgå rettens klør, og han sender henne
sin spede, uekte sønn, som han ikke lenger kan sørge for. Boken
slutter idet hun har det lille barn i sine armer; det er som
perspektivet utvider sig i det uendelige: alltid er denne kjærlighet dømt til
skuffelser, alltid er den dum, uten en tanke på ansvar, uten spor av
opdragende evne; men alltid er den like opofrende og hengiven, og
stadig har den en gjenstand hvorpå den kan kaste all sin ømhet.
„Livet er aldri så lykkelig eller så sørgelig som vi tror," sier den
gamle pike til slutt. Illusjonens udødelighet — det er det ringe
re
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
