Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Den russiske roman
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Røster fra dypet.
333
på landgodset, salonger i Petersborg og hjem i Moskva, menn fra
den gamle tid og den nye tids menn og dem som skal bære
fremtiden. — Dostojevski derimot har sittet fire lange år i et sibirisk
fengsel, og der ruger en fanges grublende tungsinn i hans verk. Som
moralist spør han ikke efter målet som Tolstoj, han spør efter
ansvaret. Han ser ikke sine mennesker, han tenker dem. Men aldri
er mennesker tenkt med en så rasende lidenskap som Dostojevskis.
Vi glemmer alt annet ved hans personer, men det stykke menneske
som er innenfor panneskallen, oplever vi så det sitrer gjennem alle
våre nerver. Han er de sykes, de halvt eller helt sinnssykes, de
forkomnes, prolatariatets dikter. Naturen har han liten sans for;
hans diktverden er storbyenes trange, stinkende gater med de usle
kneiper. Og det dypeste i hans tro er troen på lidelsen. Å være
menneske betyr å lide, og å opfylle et menneskes bestemmelse er
å tømme lidelsens kalk til bunns. Lidelsen er hellig. — Der går
igjennem hans verker en uendelig livets makt og villskap, noget som
er over evne, noget som er på den annen side av virkelighetens
grenser. Dostojevskis personer ligner ikke dem vi møter på gaten,
men dem som vi med forferdelse finner når vi søker i vårt vesens
ubevisste dyp. Det er ikke mennesker, det er
menneske-kvintessen-ser. De er alle besatte, besatte av lidenskap, ondskap, usselhet,
opofrelse, tro, likegyldig hvilket. Optrinene former sig på sin høide
til heksesabbater, hjertesønderrivende og dog vilt løierlige. Tenk bare
på gravølet over Marmeladov i „Raskolnikov" og på kneipescenen
i Mokroje mellem Dmitri, Gruschenka og polakkene i „Brødrene
Karamazov“ og optrinet på Myschkins værelse, hvor Burdovski og
hans feller fremsetter sine krav til fyrsten og gjensidig blotter sine
gemenheter. Det synes å være scener fra et galehus. Og dog virker
de med en uhyggelig gjennemlevelsens makt. Det menneskelige er
her likesom på den annen side av virkelighetens grenser.
Feodor Michaelovitsch Dostojevski (1811 — 1881) har fra
barndommen av stått fattigdom og sykdom nær. Han er født på
fattighospitalet i Moskva, hvor hans far var læge. Selv led han hele
sitt liv igjennem av epilepsi, og han fikk en livsskjebne som nok
kunde slippe alle hans talents demoner løs. Han opgav all karriere
for å bli forfatter. 24 år gammel skriver han sin bok „Fattige folk“.
Bjelinski var begeistret, da han leste manuskriptet. Det er historien
om to fattige som elsker hverandre uten håp. Da hun så gifter sig
med en rik mann for å kunne lindre hans skjebne, er han fortvilet
over å ha mistet det håp som ikke er noget håp. Rikdommen
be
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
