Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Naturalismens spredning. I. Norden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Jonas Lie.
379
Jonas Lie.
flyttet problemene et par slektledd
tilbake, men han lot leseren føle
at de hadde levet i
besteforeldrenes tid og at de også dengang
hadde formet menneskenes liv.
Denne dikter elsket menneskene.
Hans fantasi hadde den frodighet
som får skikkelser og billeder til
å gro frem av sig selv. Jonas
Lie ser dem for sig i den bestemte
situasjon. De taler og rører sig;
hvert tilfeldig ord, hver flyktig
bevegelse røber deres hele vesen,
både det de er i sig selv, og det
inntrykk de gjør. Alt glimter og
glitrer i øjeblikkets liv. Foreldre
og barn, hus og hjem,
landsbygdens embedsgårder og storgårder,
småbyen med dens klubbaftener for mennene, de ledende og de lyttende,
dens ungdomsballer, søndagsbesøk, familieliv og forretningsliv. Allting
tilsammen gir det absolutt tilforlatelige og det helt levende billede av
livet i Norge som det artet sig fra 1840-årene og ned til Jonas Lies
samtid. Jonas Lie forteller ikke bare om mennesker, men også om ting
og sysler. Man så den gamle tids liv stige frem lyslevende. Alle
dens besværligheter og dens hårdnakkede utholdenhet, dens små
vanskeligheter og små utveier, dens små begivenheter, som var alt
for den. Og dog, i brystet på hin tids ungdom ulmet det som nu
brente i lys lue. Den ånd som nu lyste fritt, var dengang blitt
fornektet og dens krav undertrykt. Men det hadde gjort menneskene
tomme, glede-løse, ulykkelige. For den nye frihets ånd var
livsgnisten i dem. De ante det visstnok ikke selv; for dem dreiet
kampen sig bare om deres egen lille virkelighet, og dog hadde det været en
åndskamp. Således satte Jonas Lie „Menneskeskæbner ind i Debatten".
Tok de eldre forfattere sig tid før de gikk med i kampen, var
der nye krefter som straks var rede. Der rykket Alexander
Kielland (1849—1906) inn, mester i sin kunst fra første øieblikk. Han
var kampens mann, han svang sin kårde lett som en elegant marki,
gav det diskrete lille støt som traff, tok sine folk på kornet.
Fremfor alt kjente han sin by, Stavanger, sin families gamle grunnmurede
handelshus, familiekretsen, dens sedvaner og omgangstone, prestene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
