Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Naturalismens spredning. II. Tyskland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
408
Naturalismens spredning.
standpunkt. Fordi den er historisk, er den ufruktbar. For det høieste,
det skapende i menneskelivet og verdensutviklingen er nettop
uhistorisk. Det er henrykkelsens øieblikk utenfor tiden, det er å løsrive
verden fra fortiden, å gi den et støt fremad mot fremtidsmålet, å
grunnlegge en ny makt helt fra begynnelsen.
Ut fra dette utviklet Nietzsche gjennem pinende kriser sitt
endelige standpunkt. Han brøt med Wagner da denne kom inn i en
mystisk kristelig retning. Nietzsche forblev alltid gudsfornekter. Fra
Schopenhauer gjorde han sig fri. For Schopenhauer var jorden en
jammerdal, viljen en forfører, all lykke berodde på at man drepte
livsbegjæret i sig. Nietzsche derimot elsket jordlivet tross alt, viljen
er for ham den makt som grunnlegger det høieste, livsbegjæret er
drivkraften som fører op mot idealet. Nietzsches sykelighet tvang
ham til å leve heit for sitt forfatterskap, — vanviddet, som brøt hans
kraft, vokste i ham. Men hans energi og hans ophold i en herlig
natur gav ham kraft til å leve fullt ut og skrive en rekke tankerike
verk, fylt til randen av hans glødende personlighet. På fotvandringer
i Alpene og Rivieraen „gikk han sig til“ sine tanker og grep hvert
inntrykk i flukten og skrev det ned i sin notisbok. Han hatet alt
som het system, hans tanker skulde være lyn, hans skrifter skulde
bare slå gnister. I hver setning skulde man føle den umiddelbare
inspirasjon. Han var både sprogkunstner og tenker. Hans natur var
polemisk anlagt. Han tenkte jo å overvinne det som var ham imot,
og han skrev først og fremst om sine „Überwindungen". Også hans
historieopfatning blev polemisk. Han forkaster religion og moral,
kort sagt alt som legger bånd på personlighetens frihet, og han gjør
det med desto større eftertrykk ved å fremstille religionens og
moralens oprinnelse, og den er, som han stadig gjentar, pudenda origo
(en oprinnelse til å skamme sig over).
Religion er oprinnelig fetischdyrkelse; intet verk kunde bli til
uten inngripen av en gud. Håndverkerne dyrket sitt verktøi som gud.
Moral er bare skikk og bruk. Den som fulgte skikk og bruk, var
moralsk, de som gjorde oprør derimot, var umoralske, og det er dem
som har bragt verden fremad. Schopenhauers idé om den
allestedsnærværende „vilje til livet" er hos Nietzsche blitt skjerpet, det er
ikke bare livsvilje, men vilje til makt, som finnes overalt. Den finnes
hos herskerne, den finnes hos de underkuede. Hos de underkuede
biir den til nag, hevnlyst og en trossig tro på det herredømme som
de engang vil ta. De tror at de skal seire og herske i åndens
verden, siden de ikke kan det i virkelighetens kroppslige verden, deres
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
