Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Naturalismens spredning. II. Tyskland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
410
N atur alismens spredning.
gavner verden med sitt fail. Denne tavle henger jeg op for eder:
„Bli hård! Herske og lyde er et sundt folks liv i dets vilje til
makten. Et folk kjenner ingen „stat". Staten er en løgn, et koldt
monstrum, som sluker de beste og gavner de „overflødige“. Se
bare på disse overflødige. Alltid er de syke, de kaster op sin galde
og kalier det aviser, de skaffer sig rikdom og blir alltid mere fattige.
Makt vil de ha og først og fremst maktens brekkjern, mange penger,
— disse maktløse." Hvor staten ophører, begynner det menneske
som ikke er overflødig. Intet skal hemme personlighetens utvikling,
ikke engang sannhetens makt. Den moderne videnskap med sin
søken efter sannhet er en form av det „asketiske ideal", akkurat
som kjærlighet til næsten, kristendom og demokrati. Verdien av
sannheten og søken efter sannheten er ikke for Nietzsche hevet
over alle tvil. Han står i skarp motsetning til Comte, som vilde
gjøre videnskapen til en tvingende makt over sinnene. Han forakter
enhver metode, den beste sannhet — blir opfunnet. Videnskapens
herredømme er et kjennetegn på forfallstider. Den som lar sig binde
av videnskapens lover, er ingen fri ånd.
Bare ett skal man bli: edel! En ny adel skal komme; den
skal ikke være stolt av fortid og forfedre. Den skal se mot
fremtiden, mot sine barns land, den skal ikke elske sin næste, men det
fjerneste, det vordende. Og den skal lære sig å føle at livet er evig
nytt, „evig ruller tilværelsens hjul". Alt går, alt svinner, alt
kommer igjen, alt dør, alt skyter op igjen, alt brister, alt føies atter
sammen, alt skilles, alt møtes på nytt, evig biir tilværelsens ring tro mot
sig selv. I hvert øieblikk begynner verden, om hvert Her ruller
kloden Der. Midtpunktet er overalt, kroket er evighetens sti. Det
er Nietzsches lære om den „evige gjenkomst". „Jeg kommer igjen,"
sier hans Zarathustra, „med denne sol, med denne jord — ikke til
et nytt liv, et bedre liv, et lignende liv, jeg kommer igjen til dette
samme liv, likt sig i det største som det minste, forat jeg på nytt
skal lære mig alle tings evige gjenkomst."
Med denne dundrende selvmotsigelse slutter Nietzsches lære. Å
skape nye verdier er det store menneskes mål. Og dog kommer
allting evig igjen slik som det var. Evnen til å skape nytt gir et
menneske dets rett til livet. Deri ligger troen på det nyskaptes verd,
på det evige fremskritt. Men livet er evig nytt, evig levende
gjen-nem all skiften av liv og død. Deri består dets uutgrunnelige
herlighet. Ved å forkynne dette så ubetinget og ut i sine ytterste
konsekvenser har Nietzsches troslære sprengt sine egne grenser, fordi
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
