Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Lyrikken i den siste halvdel av det 19de århundrede. I. Frankrike
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Léon Dierx.
447
elskede, om kjærtegn fra fordum, om en lykke som er forbi.
Gåtefullt og engstende og dog mildt og fredfullt svaler det hans kinn og
panne og vekker det uforglemmelige. Parnassets mangfoldig malende
kunst gir i denne poesi billedet av det svevende, ubestemte, som har
hjemme i sjelens dyp og i en åndeverden full av gåter.
Men denne nye retning som vilde sveve henover tingene og
bare streife dem, var før Dierx kommet til gjennembrudd hos den
merkeligste av alle Frankrikes lyrikere i denne tid, den
mangfoldigste, den mest skiftende. Det var Paul Verlaine (1844—1896).
Han kom som ganske ung inn i kretsen av parnassets diktere, og
hans første diktsamling fra 1867 er for det meste i parnassets stil.
Men han kalte det for „Poémes Saturniens*, for han følte sig som
en der var født under den mørke og melankolske planet Saturn. Og
regelen hadde sine undtagelser som var merkeligere enn selve
regelen. Mellem disse dikt fantes den berømte høstsang. I den er vi
utenfor parnassianernes stil og tone. Den er som et poesiens sakte
tonende åndepust.
Les sanglots longs
des violons
de l’automne.
Blessent mon cæur
d’une langueur
monotone.
En hulk så lang,
en feleklang
fra efterår.
Den gjør mig syk,
og matt og myk
og hjertesår. .
Denne høst-melankoli blev alltid liggende på bunnen av hans
vesen, men det spillet over den bølger i mangfoldige glimt. Og denne
melankoliker drømte sig i sin næste diktsamling inn i den muntre
og grasiøse rokokkos verden. Han kalte samlingen „Galante fester*.
De feires i Lenötre’s klippede have — jeg må beholde de franske
uttrykk —, „korrekt, ridikyl og charmant". Hvert av disse
adjektiver synes formelig å fare i tottene på de andre, men denne strid
mellem ordene skaper det spillende inntrykk som er skiftende og
ganske uoversiktlig, men nettop derfor levende. Slik er Verlaines
kunst. Glimt i glimt viser sig alle skikkelser fra Watteaus malerier.
Harlekin, den skurk, planlegger bortførelsen av Kolumbine og hopper
i lette dansetrin, og Kolumbine drømmer om sin martialske
spanjol-Der veksles muntre kyss og forelskede blikk. Der er høie
forsikringer og dyre eder. Men hvad betyr de? Elskerinnen svermer og
vil at de skal dø sammen nu, men elskeren er så fornuftig at han
får det utsatt. Flaskene tømmes muntert, og det kan hende at ab-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
