Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Lyrikken i den siste halvdel av det 19de århundrede. I. Frankrike
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
460 Lyrikken i den siste halvdel av det 1 9de århundre.
har feberen i sitt følge. Feberen stiger op av de giftige dunster,
som legger sig over den jord hvor det ikke blir arbeidet, den smyger
sig inn i husene gjennem lukkede vinduer. Alt er forpestet,
blomstene er som kjertler. Myrhullene er de eneste som lever, der
vokser siv, der kvekker padder. Og månen lyser over ørkesløsheten.
Og efter herjingene ligger egnen øde — tausheten ruger, husene står
forlatte, spaden stikker uvirksom op av jorden.
Alle som ferdes på veiene, synes å være gale eller tiggere. Og
når de utslitt og fortvilet finner et huli å dø i, stirrer jammeren ut
av de vidtåpne øine, de orker ikke å lukke dem. Og de som ikke
vil dø i de feberhete netters kval, drar bort. For midt på sletten
stråler et lyshav — byen. Vi ser dem dra bort mot det
forræderske håps lys — alle generasjoner, de forkuede av alle slektledd:
„bøiede menn, sammensunkne mødre, vanstelte barn, utmagrede dyr,
i rytmen hører vi den tunge, ensformige lyd av deres trette,
slepende skritt. Diktet utvider sig: toget blir endeløst, veiene uten
grenser, og det- er som man hører slektenes aldri stansede gang over
jorden." (Chr. Rimestad.)
Og byene! Han skildrer deres liv, som synes et mareritt. Det
syder og bruser, det pisker avsted, en heksedans av alle begjær.
Det bølger frem, fyller, presses sammen, rives mot hverandre, det
ruller drønnende forbi, det stønner, knurrer, hveser og spyr ondt.
Men her er også de stille tankers helligdommer, hvor fremtiden
fødes. Selv om tenkeren er begravet under mengdens latter, det
kommer dog den dag da byen klær sig i festskrud og setter hans
billedstøtte på sokkelen. Da skriver de i sten alt hvad han led, da
fletter de hans forbrytelser sammen til en blomsterkrans om hans
panne.
Verhaeren elsker videnskapens alvor, han vet at dens strenghet
er fylt av en kjærlighet uten grenser. Og han elsker folket,
massen, han tror på dets moralske instinkt. „Massen" (La Foule) er
overskriften på hans mektige dikt om revolusjonens by. Der gløder
oprøret under asken, en feberhast pisker mig avsted, all beregning
forsvinner, hjertet drives hen mot ære eller forbrytelse. Jeg er ute
av mig selv, jeg drives dit hvor de evige krefters ville rop kaller
mig. — Raseri, kjærlighet eller vanvidd farer lynsnart gjennem dypet
av samvittigheten. Ville øine slynger sine fakler; fra portenes indre
brøler et oprørt hav, ilden brer sig overalt. Et øieblikk kan føde
fremtiden eller knuse den. Det er timen som kaller, som banker
på verdens hjertes dør, timen som syder av blod og av ungdom.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
