Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Lyrikken i den siste halvdel av det 19de århundrede. II. Italias moderne lyrikk, av Kristen Gundelach
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
II. ITALIAS MODERNE LYRIKK
AV KRISTEN GUNDELACH
Omkring 1860-årene inntrådte i italiensk litteratur en reaksjon
mot den utflytende sentimentalitet, det våknet en trang til å
gjengi poesien den fasthet i form som var gått tapt — og fornyelsen
skjedde, man kan næsten si naturnødvendig, i klassisismens navn.
Dens ledende skikkelse er Carducci.
Få diktere har som Giosué Carducci (1835—1909,
Nobelpristager 1906) været sitt folks lyre, dets samlende lyre, ikke bare i
samtiden, men gjennem hele dets historie. Ingen lyrisk strømning
manglet sin streng på hans rike instrument, hans sang hadde ekko
likesåvel av en Dante, som av de „smä“ århundrers idylliske og
anacreontiske diktere. Motsetninger som en Leopardis universelle
smerte og en Burchiellos spesifikt toscanske vidd møttes i hans
frodige sinn og det er snart sagt ikke den begivenhet i fortid og
samtid — eller den fremtredende personlighet — som ikke har inspirert
ham. Han minner om vår egen Wergeland deri at hans
inspirasjonskilder var utallige, det leste, såvelsom det sette og oplevede,
historien og diktningen såvelsom naturen og hans eget livs
tilskikkelser. Med kraft svang han satirens svepe (særlig i Giambi ed epödi)
med en billedhuggers plastiske enkelhet tegnet han i få trekk med
klar kontur personer og begivenheter — og overalt i hans veldige
verk sildrer den rene, stemningsbevegede lyrikk frem, rikest kanskje
i „Rime nuove“.
Giosuë Carducci var professor i italiensk litteratur ved
universitetet i Bologna fra 1860 til 1904 og det går an å si om ham at
hans diktning som en slags sublimert forelesningsrekke fører rett inn
i hjertet av italiensk diktning og forklarer alle dunkle punkter, slik
som lyset i et nu forklarer alt det skinner på. Han var i høi grad
en sønn av sitt eget århundre, men i like høi grad hadde han denne
samfølelse med det forgangne som er naturlig i et land hvor fortiden
lever med i dagens liv, hvor ikke sjelden et almindelig beboelseshus
er ende-resultatet av en fra romertiden fortsatt restaurering og
på-byggelse. Når Carducci imiterer fortidens former, skjer det med en
innsikt og innfølelse som griper og forklarer på samme tid. Selv
en i sitt vesen kunstlet og umulig form som den av provençaleren
Arnaut Daniel opfunne, av Dante og Petrarca anvendte, sekstine får
liv og skjønnhet under Carduccis behandling — med ett forstår man
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
