Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Lyrikken i den siste halvdel av det 19de århundrede. II. Italias moderne lyrikk, av Kristen Gundelach
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
468
Italias moderne lyrikk.
den — og denne forståelse tilbakeprojiseres gjennem århundrene
til en fortidig forestillingskrets. I „Juvenilia" (dikterens debutbok) er
Carducci fremdeles litt avhengig av forbilledene og av sin egen store
viden, men hans originalitet bryter igjennem på de mest uventede
steder. Han gjentar f. eks. en av Petrarcas mest berømte sonetter:
„ Passa la nave mia ..." med nye ord, men med nogenlunde
bibehold av elementene i Petrarcas komposisjon. Det lyder hos
Carducci omtrent slik:
Min farkost glider ensom mellem klage
av isfugl, gjennem havsens brott og båre,
omtumlet hvileløst ved stormstøt hårde,
ombrølt av torden, slått ved lyn av lage.
Mot den forlatte strand fra fordums dage
snur minnet sig, med øiet vått av tåre
og knuste håp lar slitsomt hver sin åre
— fremdeles uknekt — tollegangen gnage.
Men rank min genius i akterstavnen
synger mot hav og himmel av fullt bryst
tvers gjennem stormen, der er hes som ravnen.
Usæle følge, ro! — med liv og lyst
ro gjennem tåker inn i glemselshavnen,
inn imot dødens hvite klippekyst!
(Overs, av Kristen Gundelach )
Forskjellen mellem det 19de og 14de århundre er i grunnen
bare reisningen i niende linje „Ma dritto su la poppa il genio mio“
(„Men rank . . o. s. v.“) — hos Petrarca er det fortvilelse og
resignasjon, hos Carducci er det vill tross.
Denne reisning får senere et friere og lysere preg. Blandt
„Rime nuove“s’ mangfoldige skjønnhet er følgende sonett, inspirert
av Milanodömen ved solopgang, karakteristisk:
Skyene svinner vekk i blånesalen
mot vest, den våte piazza himlen speiler
og solens smil rundt hvad vi gjør og feiler
legger velsignelse i skyggedalen.
I rosenskimmer løfter katedralen
tusen små marmorhvite spir som steiler,
lysjublende! — mens mørke falker seiler
skrikende rundt i stigen og i dalen.
Slik blev ved kjærlighetens smil, det søte,
fra mig henveiret skyens tunge banke
og sjelen løfter sig i solopgang,
og den har siden tusenfoldig møte
med det usigelige: hver min tanke
er harmoni — og hver min sans er sang.
(Overs, av Kristen Gundelach.)
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
