Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Englands lyrikk fra midten av det 19. århundrede
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
494 Englands lyrikk fra midten av det 19de århundre.
i freden trives hat og frykt og griskhet efter guli, så Satan mener
det er en lett sak å få ende på den fred, og han prøver både på
den ene og den annen måte, hisser dem mot hverandre med all sin
kløkt og snedighet. Dog, freden holder, Satan må gi tapt og spørre
den rike mann hvordan han har kunnet lage en slik fred, og den
rike mann svarer: „Jo, de hater og frykter hverandre, og så kaster
de alle sine penger på stål og atter stål, og de tjener på stålet, for
alltid skal det rustes bedre, og deres rikdom hopper fra land til
land ved deres griskhet. De eier hverandres eiendom hvor de kan
komme til. Så biir de bange, bange for å slå det første slag, bange
for at fiendens eiendom, som er deres eiendom, skal bli ødelagt.
Slik er min fred.“ Det var kapprustningenes og den internasjonale
kapitalismes fred Kipling hånet i dette dikt. Den brast, og
verdenskrigens grufulle är fulgte på den. Da krigen kom, skrev Kipling sin
barske og uforsonlige krigssang. Mot de fremrykkende tyskere ropte
han: Hunners hær går frem! (The Hun is at the gate.) Det er
sangen om at sten og stål står fast, og der lyder budet: „Hold
trøstig ut tross alt, slå kraftig når du slår!" Det gjelder verdens
frihet, og dens bærende søile er England. „Hvem stod om frihet
falt, hvem falt når England blev?" I denne verdens skjebnetime
står Kipling som den nådeløse, stålklædde sanger, det engelske
verdensherredømmes sheik ul Islam, som forbander fienden og
proklamerer den hellige krig.
(Oversettelsene av Kipling er av Valdemar Rørdam.)
Nær i slekt med Kiplings ungdomsdiktning er kanadieren
Robert W. Service’s. Også han er det farende folks dikter, stolt av
slitet, glad over friheten ved leirbålet, enten det brenner i Australias
bregneskoger eller på Nordamerikas frosne snemarker. Fremfor
alt elsker han sitt Kanada, Bisamland.
I Bisamland gaar floder i
den vide tundra, disig, graa,
Hvor skjønt i slank kano at gli
og drømme og la tiden gaa!
Et lystig baal ved vaarlig strand
i Bisamland, i Bisamland!
(Oversatt av Ferd. Lynner.)
Han hater all samfundstvang, snobberi og eleganse, og ikke
minst gulltørst. Han er radikal, venner med enhver slusk på
landeveien, og først og fremst har han sin lykke i naturlivet. Hans
venner har brutt med civilisasjonen, en av ulykkelig kjærlighet, en fordi
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
