Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Roman og drama i Frankrike efter naturalismen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Det nye slektledd i romanen.
517
drøm og liv sammen. De to gamle, frøkenen på slottet og presten,
har hver sin drøm som holder dem oppe i deres hverdagsliv, det
som for henne er velgjørenhetsarbeide og for ham sjelesorgen i
menigheten. Hun drømmer om å gjense nevøen, som hun elsker
som en sønn. Han tror sig å ha gjort en opdagelse som hever hans
kirkes helgen op til en skikkelse av stor betydning og høihet. Men
se, drømmen brister for dem begge. Nevøen kommer, og
mottagelsen blir en fest, men han har en kone annetsteds, en kvinne fra
et helt annet miljø; han kan ikke leve hos den kjære tante og drar
bort for godt. Presten har mannet sig op til en fremstilling av sin
opdagelse. Men — den lærde autoritet som han har sendt den til,
svarer ham at den er helt forfeilet. Så må de begge vende tilbake
til det normale liv, som ikke lenger har de store glanspunkter. Men
deres jevne, trofaste arbeide har i stillhet gitt dem den sjelsforedling
som holder dem oppe i den lille gjerning med de alltid nye, levende
opgaver.
Henri Barbusse har allerede flere år før krigen i „L’Enfer*
gitt en synsk skildring av livets jammer og bitterhet i alle forhold
og roper at tradisjonen forderver oss, for tradisjonen fører til krig
og til urettferdighet, kilden til alt ondt. Denne bok er som et
forspill til hans „Ilden*, krigsromanen som forkynner fordømmelsen av
krigen og blotter all menneskenes elendighet ved den.
Vilje og handling har hos disse forfattere fått en annen makt
enn hos dem fra 1890-årenes begynnelse. Man kan merke det om
man sammenligner Adams „Ville Inconnue" med Lotis skildringer
fra Marokko og fra ørkenen. Inntrykk fra landskapet har mere å
si enn menneskene hos Loti, han nyter det som turist. Men hos
Adam er landet bare omgivelsene for det trossige fremstøt mot det
ukjente. Livsnerven i boken er det franske heltemot. Slik er
ånden fra den nye tid; den har sin filosof i Bergson, som setter det
geniale, skapende instinkt i høisetet.
Blandt disse forfattere er to som blev førere for det nye
slektledds ungdom, Maurice Barrés (1871 —1923) og André Gide
(f. 1869). De er helt forskjellige, på vesentlige punkter diametrale
motsetninger. Men hos dem begge hersker den nye tids livsdyrkelse,
og begge to vil leve livet i en sjelens høispenning, begge vil kjenne
en følelsens makt og mangfoldighet som gir livet dets rikdom.
Maurice Barres gjennemgår en utvikling som fører ham fra en
ubetinget individualisme til en dyp, indre sammenheng med hans
hjembygd og hans folk. Den første rekke av sine romaner sammenfattet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
